Den første samlede arrestasjon av jøder fant sted allerede under unntakstilstanden i Trøndelag og Grane, Nordland, fra 6.10 42, da alle mannlige jøder i Trondheim og omegn ble arrestert og brakt til Falstad fangeleir. Dette skjedde etter alt å dømme på ordre fra Sipo-kommandeur i Trondheim, SS-Obersturmbannführer Gerhard Flesch, men hele unntakstilstanden ble styrt av Reichskommissar Josef Terboven som var ankommet byen og dirigerte det hele fra Stiftsgården. På NS-siden var den mest sentralt plasserte aktøren NS-fylkesfører Henrik Rogstad. Det er såvidt jeg kan se forsket lite rundt overlegningene i Stiftsgården. Etter krigen dekket pressen en del rettssaker og vitneforklaringer som imidlertid først og fremst handlet om de ti som ble henrettet «som soning», og hvordan disse ble valgt ut. Jeg viser blant annet til sak mot Bjarne Prahl-Petersen (og vitneforklaringer, ved blant annet en kontordame hos NS-fylkefører), og sak mot NS politikommandør Egil Lindheim. Nærmere forskning her kan kanskje bringe opp materiale om arrestasjonen av jødene.
Selv om Terboven, og muligens Flesch, opptrådte egenrådig under unntakstilstanden, virker det vel sannsynlig at det må ha foreligget et klarsignal fra Tyskland om å arrestere jøder, og at man muligens foretok arrestasjonene i forvissning om at alle mannlige jøder i hele landet snart skulle arresteres, hvilket som kjent skjedde 26.10 42, en måned før kvinner og barn ble tatt. I alle fall fremstår de trønderske mannlige jødenes skjebne som et klart signal som må ha fått mange alarmklokker til å kime. Men dette var en uhyggelig hard høst, og det var kanskje lettest å håpe at det hele ville gli over. Unntakstilstanden viser imidlertid at dette ikke handler isolert om hvilke informasjoner Gunnar Sønsteby og andre fikk. Det kan vel også se ut til at arrestasjonen av kvinner og barn 26.11 42 ble fastsatt på forholdsvis kort varsel, fordi Donau hadde ledig kapasitet akkurat da.