Det er bred enighet om at selskaper må ta mer samfunnsansvar. Å være samfunnsansvarlig handler både om å følge loven, og om å gjøre mer enn loven krever. Det handler om å overholde lover også når risikoen for å bli oppdaget er liten og gevinsten ved å bryte loven er stor, enten det er i Norge eller i utlandet. Det handler om å ta ansvar ut over det loven krever for hvordan virksomheten innvirker på mennesker, miljø og samfunnet for øvrig. Å bidra til at utviklingen til fattige land ikke undergraves gjennom korrupsjon, og at vårt eget velferdssamfunn har et tilstrekkelig skattefundament er aktuelle eksempler.
Vi får stadig nye eksempler om lovbrudd og brudd på andre samfunnsansvarsnormer. Med få unntak, og under sterkt press fra næringslivslobbyister, tør imidlertid ikke lovgiver å ta effektive grep for å forsøke å bøte på dette. Med stadig mer høylytte krav fra sivilsamfunnet er dermed politikerne i et krysspress. Kompromissløsningen er rapporteringskrav, ut fra en teori om at selskaper som blir bedt om å fortelle om hvordan de opererer, dermed vil bli mer samfunnsansvarlige. De som kjemper for miljø, menneskerettigheter og jobber mot skatteflukt, slaveri og korrupsjon kan da våre fornøyd, fordi de har fått gjennomslag, mens næringslivslobbyistene som ikke ønsker endring, kan slå seg til ro med at det blir det heller ikke.
Forskning viser nemlig at rapportering ofte verken er relevant eller pålitelig. Heller ikke selskaper som slutter seg til internasjonale standarder rapporterer om det de selv mener mest relevant. I stedet rapporterer de om det som er enklest å rapportere om, eller det som de synes gir et best mulig bilde av selskapet. Det er de styggeste selskapene som bruker mest sminke.
I stedet for å gjøre reglene mer effektive, reagerer lovgivere på dette ved å stille flere rapporteringskrav. Vi får nye og ofte ganske vagt formulerte krav om rapportering, kombinert med manglende håndheving. At de nye rapporteringsreglene fra EU omtales som «ikke-finansiell» informasjon er illustrerende. «Ikke-finansiell» informasjon fremstår som underordnet og mindre viktig enn den finansielle informasjonen. I den norske utredningen om gjennomføringen av de nye EU-reglene vil man ikke bruke begrepet «ikke-finansiell», fordi det er misvisende: rapporteringen kan inneholde regnskapstall og kan være relevant for den økonomiske vurderingen av selskapet. Man bruker derfor i stedet uttrykkene «samfunnsansvar» og «forklarende og beskrivende informasjon». Dette er en riktig tilnærming. Men det er også det eneste lyspunktet.
I Norge har vi hatt regler om samfunnsansvarsrapportering i flere tiår, om det ytre miljø, arbeidsmiljø, likestilling og antidiskriminering. På papiret er Norge et av de beste landene når det gjelder rapporteringskrav. I teorien skulle disse gjøre at styret hvert år vurderer for eksempel hvordan virksomheten kan bli mer miljøvennlig, og setter i gang relevante tiltak. I praksis har ikke dette blitt tatt alvorlig. Lovgiver har selv lagt opp til dette ved at det ikke stilles krav om bekreftelse av etterrettelighet av innhold, slik det gjøres med krav til revisorbekreftelse for den tradisjonelle finansielle regnskapsrapporteringen (nå med unntak av de minste selskapene).
Vi fikk nye regler om rapportering om samfunnsansvar i Norge i 2013, som oppfølgning av stortingsmeldingen om selskapers samfunnsansvar. I forberedelsen av dette arbeidet drøftet man ikke om de reglene vi hadde fra før virket. Man la bare et nytt lag på toppen av de eksisterende reglene, med bredere krav om rapportering om blant annet menneskerettigheter.
I denne runden, når EU-regler skal gjennomføres i norsk rett, diskuterer man endelig problemet med at rapporteringen ikke gjennomføres slik forutsatt. Man er til og med inne på at manglende krav til revisjon eller annen sakkyndig bekreftelse av innholdet av rapporteringen kan være en del av årsaken. Dette skyves imidlertid bare over til et annet utvalg (som skal forberede ny revisorlov), samtidig som man sier at man ikke tror at revisorbekreftelse er en løsning. I stedet for å gjøre rapporteringskravene mer effektive, fjerner man dem heller for de små selskapene.
Også de store selskapene vil med de nye reglene kunne fortsette å velge hva de skal rapportere om, og hvordan. Det er ingen krav til at innholdet i rapportene faktisk bekreftes av uavhengige sakkyndige. De nye rapporteringskravene er nok en tapt mulighet for samfunnet, også for de mange selskapene som ønsker å være samfunnsansvarlige, men som ikke får det til fordi det mangler lovgivning som legger til rette for dette. Dermed fortsetter vi på tut-og-kjør-sporet.