Kultur

Noen tanker om noen av debattene som kommer

Noen uferdige tanker om noen av diskusjonene vi må ta - og hvilke feller vi ikke må gå i.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi befinner oss i sorgens første fase. Om vi hadde kunnet, ville vi alle bare holdt rundt hverandre, funnet trøst og støtte i hverandre. Men midt i sorgen trenger også alle spørsmålene seg på, og alle de vonde og harde følelsene. Sinnet. De fånyttes forsøkene på å forstå hvordan noen kan drepe barn og ungdom med kaldt blod.

Omtanken for ofrene og de etterlatte skulle fått stå alene, og drapsmannen og terroristen skulle fått sitte ensom på sin celle, uten å pryde forsidene på flere av de største avisene.

Sånn skulle det vært, men sånn er det ikke.

Sammen med all sorgen er det også en tid for sterke følelser, og vi må la følelsene få utløp. Men likevel ikke helt. Vi må legge bånd på oss selv, tenke oss om før vi snakker. Selv har jeg mistet kontrollen én gang, og jeg angrer. Etter å ha sett Siv Jensen på Dagsrevyen i går ble jeg rasende inni meg – hvordan kunne hun, hun som lanserte begrepet snikislamisering og som har bidratt så sterkt til brutaliseringen av det offentlige ordskiftet? Ett minutt senere la jeg ut en melding på Facebook og Twitter der jeg skrev at

”Siv Jensen sier på Dagsrevyen at dette var "et angrep på oss alle." Nei, det var det ikke. Det var et angrep på arbeiderbevegelsen og venstresida. Det er en viktig forskjell på samhold i krisetider og avpolitisering av politisk terror.”

Twitter-meldinga slettet jeg; Facebook-kommentaren modererte jeg slik:

”Jeg ønsker ikke å ekskludere noen fra sorgfellesskapet. Jeg er glad for alle som føler at dette har vært et angrep på dem, og ikke bare på AUF og Arbeiderpartiet. Men jeg mener det er farlig å avpolitisere denne terroren, særlig fordi tendensen til det ble så sterk straks det var klart at det ikke var islamister som sto bak. Anders Behring-Breivik er åpenbart sinnsyk, men det kan man jo si om alle som er i stand til å begå terrorhandlinger. Han har ønsket å ramme den norske arbeiderbevegelsen og venstresida.”

På det tidspunktet fryktet jeg at terrorhandlingens politiske motivasjon skulle forsvinne. Det har i dag vist seg å være en helt ubegrunnet frykt. Nå står vi nesten i fare for å gjøre den motsatte feilen – å overeksponere drapsmannen og terroristen, i tråd med hans egne ønsker.

***

En venn av meg skrev på Facebook-profilen sin i går at vi må slippe ”alle, også de mørkeblå, inn i sorgen og sympatien. Vi lever tross alt i et samfunn.” Jeg er enig – men med et forbehold. Vi må ikke lure oss selv til å tro at drapsmannen og terroristen var alene, eller at alle nå er i sorg. For hvor utrolig og utenkelig det enn kan virke, så er det mennesker der ute – i samfunnet vårt – som nå feirer det som har skjedd. På Facebook har til og med noen forkvaklede sjeler opprettet et sørgeforum og gjort det om til et forum som hyller drapsmannen og terroristen.

På nettavisene har det ikke vært mulig å legge inn kommentarer etter at bomba smalt. Fremskrittspartiet har visstnok fjerna flere timer med nettkommentarer fra sidene sine, fra timene da mange hadde konkludert med at bomba var plassert av jihadister. Det er utvilsomt en riktig avgjørelse. Men samtidig skjuler det meningsfellesskapet og idéverdenen drapsmannen og terroristen var en del av – og det får han til å fremstå som isolert og alene.

Den ubehagelige sannheten er en annen.

Dette må vi gradvis forsøke å ta inn over oss, samtidig som vi skal jobbe oss gjennom sorgen.

Men i arbeidet med å forstå må vi ikke gå i fellene drapsmannen og terroristen har lagt ut for oss:

  • Kanskje burde tv-stasjonene, nett-og papiravisene nå slutte å trykke bildene drapsmannen og terroristen har tatt av seg selv. Dagens respekt- og forståelsesfulle Aftenposten-forside sto i grell kontrast til Dagbladet og VG.
  • Kanskje burde også folk slutte å legge ut lenker til drapsmannens og terroristens manifest og videoer. Om det inngår i en analyse, greit nok. Men å ukommentert videreformidle galskapen hører ikke noe sted hjemme. Og den kommende rettssaken må ikke få bli en talerstol.
  • Mange er også de som burde gå i seg selv og vurdere hvordan de deltar i samfunnsdebatten, og hvordan de fremstiller sine meningsmotstandere. Det gjelder oss alle, inkludert meg selv og mine kamerater i arbeiderbevegelsen og på venstresida. Men først og fremst gjelder det alle de som har fylt nettet med hate-speech og intoleranse de siste årene. Victor Klemperer skriver i Lingua Tertii Imperial - Det Tredje Rikes sprog, som kom på dansk i fjor, at "ord kan virke som bitte små doser arsenik: De sluges ubemærket, de synes ikke at have nogen virkning, men efter nogen tid viser giftens virkning alligevel".
  • Vi trenger en diskusjon om ytringsfriheten vår, hva vi vil bruke den til og hvordan vi kan verne om den. Og flere må, som Elisabeth Skarsbø Moen skrev på Twitter, ta til motmæle: "Det ubehagelige ved ABBs manifest er at dette har jeg hørt før, i hverdagssamtaler. Etter dette skal jeg aldri la noen være uimotsagt mer", skrev hun. Forhåpentligvis vil det nå bli vanskeligere å stille seg likegyldig.
  • Vi må også ha en landsomfattende dugnad. Vi skal snu drapsmannens og terroristens ønske om å forandre det politiske landskapet i Norge imot ham. Vi skal forandre det, men til det bedre. Slik drapet på Benjamin Hermansen ble en bumerang som gravla den organiserte nynazismen i Norge, skal dette føre til et åpnere og mer tolerant samfunn.
  • På et eller annet tidspunkt trenger vi også en manifestasjon mot fremmedhat og høyreekstremisme. Initiativet må – og vil – komme fra arbeiderbevegelsen. Men tida for noe slikt er ikke nå. Nå skal vi sørge sammen, og gå i fakkeltog for å minnes de som er revet bort fra oss. Vi som bor i Oslo og omegn møtes i morgen mandag kl. 18:00, på Rådhusplassen og i gatene rundt.

Mer fra: Kultur