Debatt

Noen er likere enn andre

Helseforsikringer er blitt milliardindustri. Det er sykt.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Lovens formål er å bidra til å sikre befolkningen lik tilgang på tjenester av god kvalitet».
Lov om pasient- og brukerrettigheter

Ett av våre fremste fortrinn som samfunn, er likheten. Det er det vi liker å tro, og det er det de forteller oss. Det er det våre ledere på tvers av politiske skillelinjer sier i festtalene. Senest på NHOs årskonferanse sist uke. At likheten skaper den gylne tilliten landet er tuftet på. Men i praksis legges det til rette for økt privatisering, større forskjeller og økt mistillit. Først til systemet, så til hverandre. Mangel på tillit, er en torpedo i vannet med kurs mot velferdsstaten.

Norsk helsepolitisk tradisjon og juss lover oss lik tilgang til helsetjenester. Men faktum er at vi som samfunn, uten reell politisk debatt, har akseptert at det er et A-lag, et B-lag og et C-lag. Rettighetene våre blir stadig mer relative. Delingen av Helse-Norge er langt framskredet. Så langt at det står om livet for et universelt helsetilbud som faktisk er likt for alle.

Mange leste denne: «Ett års saksbehandling måtte til for å få et par sko»

Mitt eksempel er banalt, men det er så godt, enkelt og tydelig at jeg vil dele det: I jula ødela jeg kneet. Sannsynligvis var det menisken som fikk juling. Beinet var stivt og vondt. Utpå nyåret fikk jeg omsider time hos fastlegen. Derfra kom det ingen overraskelse. Jeg måtte gjøre en MR-undersøkelse av kneet. Noen dager senere fikk jeg i min digitale postkasse en innkalling fra Aleris Røntgen. Timen var fem og en halv uke fram i tid. Klokka ni på kvelden.

Ok, tenkte jeg. Det var lenge å vente, men sånn er det for alle, trøstet jeg meg med. Det er likt for alle, så det måtte jeg akseptere. Men det var noe med konsultasjonen hos min fastlege som føltes ny. Hun hadde spurt meg om jeg hadde helseforsikring. Det hadde jeg aldri opplevd før. For meg er det nærmest selvsagt ikke å ha det. Men med dette spørsmålet i bakhodet, ringte jeg opp til Aleris. Hvilken praktisk betydning hadde det hatt hvis min arbeidsgiver faktisk hadde betalt 3.000 kroner i året?

Stemmen i den andre enden var forbilledlig tydelig. Jo, hvis jeg hadde hatt en helseforsikring ville jeg i praksis hatt en garanti om MR av mitt stadig vonde kne i løpet av en uke. En god måned kjappere altså enn å stå i kø. Men jeg hadde jo ingen forsikring, og det var seint å tegne en avtale nå som ville hatt effekt på gjeldende utfordring, understreket mannen. Men hvis jeg betalte selv, da, spurte jeg, helt hypotetisk. Da ville jeg fått time dagen etter besøket hos legen. Eller 35 dager før køen. Og hva ville det koste å rykke dramatisk fram i køen? Det hadde kostet meg 2.490 kroner. A-laget betaler kontant, B-laget har forsikring og C-laget står tålmodig i kø.

Sigrid Bonde Tusvik: Leger som kommer og leger som går

Eksempelet var udramatisk i sin karakter, det står ikke om livet, selv om det er ubehagelig nok. Men stadig flere av oss aksepterer ikke å dele fellesskapets skjebne. Veksten i antall nordmenn med helseforsikring er eksplosjonsartet, het det for ti år siden. Siden har antallet tredoblet seg. I løpet av året vil rundt 600.000 nordmenn være omfattet av en helseforsikring som ville gitt dem en måned kortere ventetid på MR. 90 prosent av disse har forsikring gjennom jobb. Dette er ikke lenger et perifert fenomen for landets få megarike. Dem har vi sett gjennom fingrene med. Noen vil alltid kunne dra på privatklinikk i alpene, men disse har i praksis hatt liten betydning i det store bildet. Nei, helseforsikring er ikke lenger «unorsk», men i ferd med å bli helt vanlig og smyger seg inn i den norske samfunnsstrukturen. 600.000 helseforsikrede betyr at 25 prosent av de sysselsatte kan snike i køen. Legger man til at disse først og fremst hører til i privat sektor, danner det seg et tydelig bilde av et delt Helse-Norge. De som er ansatt i det private næringslivet, går foran med VIP-kort. Noen er likere enn andre, som George Orwell påpekte.

Todelingen er bra for alle, for samfunnet, hevder forkjemperne, for det får ned sykefraværet og korter ned køene. Forskningen sier noe annet. To prosjekter som Sintef i Trondheim har gjennomført, på oppdrag av NHO, evner ikke å påvise noen sammenheng mellom kortere ventetider og lavere sykefravær, og ikke mellom helseforsikringer og sykefravær. Forskerne Karin Dyrstad og Karl-Gerhard Hem peker nærmest på helseforsikring som keiserens nye klær: «Det koker ned til følgende: All den stund Norge har en universell helseforsikring (folketrygden), er det lite å vinne på å korte ned ventetiden med ulike private forsikringer eller tiltak, hvis formålet er å redusere sykefraværet», skrev de to i Dagens Næringsliv. Professor Steinar Westin ved NTNU hevder det samme: «Til nå har man ikke kunnet måle helseeffekten av denne typen forsikring», sa han til NRK i 2016. Forskning fra Universitetet i Oslo som ble presentert i 2018, viser en marginal effekt.

Hadde enda helseforsikringer i stor skala hatt samfunnsmessig betydning. Uten det, er det kun én vinner; forsikringsbransjen. Ja, også køsnikerne, selvsagt. Alle andre taper. Samtidig som de sosiale helseforskjellene øker, er det ikke utvist noen politiske evne og vilje til å stå imot nyliberalismens ånd. I møte med økt kjøpekraft, krav om kvalitet og hurtighet, har politikerne bøyd seg som strå i vinden. I et land der tilfredsheten med det offentlige helsetilbudet har vært svært høy, og her ligger det smertefulle paradokset, har man sluppet til krefter som på sikt er destruktive. Dette rammer nettopp «lik tilgang på tjenester av god kvalitet», og undergraver tilliten og oppslutningen om velferdsstaten fra begge hold. Fra de på toppen som kan velge egne veier og vende felleskapet ryggen, og fra bunnen der vi på C-laget vil oppleve misnøye med et system som egentlig alle var tilfredse med.

Prisen for helseforsikringen ser vi først en gang i framtida. Forsikringspremien vil vise seg å ha vært skyhøy.

Mer fra: Debatt