Uavhengig av hvilket parti vi stemmer på, vil det store grosset av nordmenn mene at vi bor i et svært godt land. Norge er velstående, veldrevet og vellykket. Det hersker også bred politisk enighet om at Arbeiderpartiet spilte en avgjørende og viktig rolle i gjenreisingen etter andre verdenskrig, og i arbeidet med å bygge velferdsstaten.
Men noen mennesker lever i en helt annen virkelighet. For dem er Arbeiderpartiet en ond og farlig kraft. Partiet opererer i det skjulte og har til hensikt å undergrave og ødelegge Norge fra innsiden. Ifølge John Færseth, som har skrevet boka «KonspiraNorge», er så mange som tre til fire tusen mennesker overbevist om at Ap deltar i en eller annen fiendtlig konspirasjon mot fedrelandet. Mange av dem tror på propagandaen som Quislings parti Nasjonal Samling spredte under okkupasjonen om at Ap tok makten i Norge ved et kupp i 1938.
Det varierer litt hvem disse konspirasjonstenkerne tror at Ap står i ledtog med. Det de har til felles, er at en lang rekke tankeeksperimenter med «Tilfeldig? Neppe!» som hovedmetode, leder til at Ap og partiets fremtredende politikere er landssvikere og folkefiender.
For noen handler det om en sammensvergelse med Russland. Her er «Steklov», kodenavnet KGB i sin tid ga Jens Stoltenberg, en viktig ingrediens. Når de russiske agentene hadde et kodenavn på «Steklov», beviser det at han egentlig jobber for noen andre. At både Barack Obama og Angela Merkel likevel ville ha ham som generalsekretær i Nato er ikke et motargument, men tvert imot et bevis på hvor dypt konspirasjonen stikker. For disse menneskene er Arbeiderparti-politikere egentlig marxister som opererer under falskt flagg.
Andre ser Arbeiderpartiet som en del av en verdensomspennende, sionistisk sammensvergelse. De har gjerne en forestilling om at Jens Stoltenberg er jøde, og at han opererte i Norge på vegne av en internasjonal gruppering knyttet til de sagnomsuste Bilderbergekonferansene. Også i denne versjonen av Ap-hatet er grunntonen at partiet motarbeider norske interesser, og at arbeiderbevegelsen er et skalkeskjul for noe annet – en kosmopolitisk verdenselite med skjult agenda.
Den tredje varianten er antakelig den som er mest allment kjent. Den går ut på at Arbeiderpartiet står i ledtog med muslimer som ønsker å snikislamisere Norge. Arbeiderpartiet inviterer innvandrere inn til landet og sikrer seg på den måten en stadig tilgang på nye velgere og sympatisører. Partiet betaler tilbake med å la muslimene få innflytelse i Norge, slik at kristne verdier og norsk kultur fortrenges. I dette narrativet er Gro Harlem Brundtland ikke landsmoder, men landsmorder. Ap-lederen heter Judas Gahr Støre, noen ganger Janus Gahr Støre, og han har bånd til Hamas.
Aps nestleder Hadia Tajik beskriver denne tankegangen slik: «Påstanden om at sosialdemokrater, feminister og muslimer sammen har en konspirasjon om å bytte ut Norges befolkning med innvandrere, at vi ødelegger landet innenfra som en slags gjeng femtekolonnister – den lever sitt eget farlige liv i mange nettfora og blant høyreekstreme. Gjennom årene er flere av Arbeiderpartiets ledere blitt fremstilt som landsforrædere. Selv har jeg ufrivillige gjesteopptredener på disse nettsidene som et slags levende bevis på partiets landssvik: Du får feministiske, muslimske sosialdemokrater av det. Det er visstnok ikke så bra».
Ap-hatet går alltid hånd i hånd med en forestilling om at mediene er venstrevridde og at de brukes av Aps maktapparat til å holde sannheten om konspirasjonene skjult, til å kue ytringsfriheten og kneble meningsmotstandere. Hanne Nabintu Herlands påstand om at pressen styres politisk av Ap, og nå sist er brukt av Ap-eliten til å fjerne motstandere som Trond Giske og Sylvi Listhaug, er et klassisk eksempel.
Før 22. juli 2011 kunne man kanskje flire litt av slikt. Men etter terrorangrepet som tok 77 liv er det utilgivelig å spille på disse vrangforestillingene i politisk kommunikasjon.
Arbeiderpartiet og AUF var ikke tilfeldige ofre. De ble plukket ut av gjerningsmannen fordi han mente de var kulturmarxister som ville islamisere Norge. Selv så han seg som en korsfarer som skulle redde norsk kultur fra denne sammensvergelsen.
Aps framtidige ledere, noen av de fremste talentene i det norske sosialdemokratiet, skulle drepes. Deres gryende politiske karrierer skulle stoppes med dødelige kuler. Det var selve målet med angrepet på Utøya. Det var ikke en tragedie, det var ingen tilfeldig massakre. Det var 69 politiske henrettelser. Det er absolutt ingen tvil om hva motivet var.
Under rettssaken kom det fram at terroristen hadde følt seg kneblet i norsk offentlighet. Han mente at han ikke hadde ytringsfrihet fordi han ikke slapp til med sine leserbrev. Det ble brukt som forklaring på at han så seg nødt til å ty til vold og terror.
Vi vet altså, dessverre, at forestillingen om at man knebles av en venstrevridd presse når man forsøker å slå alarm om Arbeiderpartiets konspirasjoner mot det norske folk, har ført til det verste angrepet i Norge i fredstid.
Hatet mot Ap faller i en helt annen kategori enn den usaklige, urettferdige og ikke spesielt hyggelige kritikken som ellers rettes mot ulike politiske partier. Det er ingen utbredt oppfatning at Frp jobber i det skjulte for onde krefter. Eller at Høyre står i ledtog med fremmede makter. Eller at SV. KrF eller Senterpartiet legger planer om å undergrave Norge på hemmelige internasjonale konferanser.
Derfor er ikke et oppgjør med Ap-hatet et forsøk på å kneble berettiget kritikk av Ap. Både partiet og partilederen fortjener regelmessig kjeft for politiske feilgrep, som alle andre politiske ledere. Selvfølgelig.
Å ta et endelig oppgjør med Ap-hatet er, rett og slett, å ta et helt nødvendig oppgjør med dødelig hat. Det bør være veldig enkelt.