Hagesesongen er på hell. Hammocken tjener oss fortsatt, men har fått en flenge som vi reparerte med gaffa. Jeg prøver å holde hekken i sjakk men det er sannelig ikke lett når ettermiddagene snevres inn og det regner hver gang jeg får kvinnet meg opp til å hente fram saksa.
Jeg er en 40 år gammel mamma i en sentrumsgjeng av flotte, flotte folk. Det hender jeg bekymrer meg – ikke bare for hvor mange år Syriakrisa skal vedvare, eller over utslippene fra privatbilismen. Det hender også jeg bekymrer meg over mye mindre viktige ting, navlebeskuelser som snevert vareutvalg på lokale sjapper. Eller over å selv være del av kreftene i en virvelvind av oppussing av byens sentrum, den tvetydige gentrifiseringa. Gentrifisering kan veldig kort sies å være en utvikling som på sitt beste åpner opp et byrom, men som på sitt verste kaster ut all egenart med badevannet. Som kanskje presser folk med vanlig inntekt ut av sentrum.
Men akkurat de siste ukene har det vært regnet og tidsklemma som jeg og mine venner har prøvd å holde på armlengdes avstand så lenge som mulig. Høsten kommer tidsnok, som en vis visekunstner en gang sa. Småbarnsforeldrene, de single, de gifte, de skilte og separerte, arbeidere og lærere, funksjonærer og gud vet hva vi alle bør kalle oss sånn profesjonelt, vi tyr til flaska og hverandre. Beste og billigste terapien vi kjenner.
Så bli med inn i en hage i sentrum. Jeg setter en rosa treliter på bordet.
– Åh, er det den naturvinen du snakka om?
– Ja! Denne duger til alt, sier jeg til venninna mi, hun studerer innholdsfortegnelsen på pappen.
Jeg ble nemlig nysgjerrig etter en vinkveld på kontinentet. Det er sikkert tilfeldig, men jeg våkna så frisk og opplagt dagen etter og de som drev stedet sa det var på grunn av mindre kjemikalier og dritt i – og derfor får du ikke tømmermenn etter å ha drukket – naturvinen. Verdt et forsøk, tenkte jeg. Venninna mi nikker i hammocken. Hun også har vært innom nærmeste pol på jakt etter naturvin. Vi har nemlig hørt, for eksempel på Ekko, NRK P2, at listene over tilsetninger i moderne produsert vin er hemmelig. At matbloggere og vinkelnere begynner å gjøre opprør. Og at man kan drikke snål orangevin hvis man er viderekommen, men også at det er skikkelig i tida med noen hvite og rosa viner fra en produsent som kun oppgir at innholdet er «druer og litt SO2» og det er det hele. Og at også disse kategoriseres som naturvin. Eller nakenvin, som det også heter.
Men vi har begge møtt noen pussigheter i jakten på tømmermannfri rus:
– Jeg følte litt at jeg skulle ha noe spessielt da jeg var borte på polet. Noe utenom det vanlige. Så jeg spurte forsiktig om de hadde tatt inn noe naturvin, for det skulle være snillere mot kroppen og naturen. Jeg fikk høre fra en kunde ved siden av meg: «Det er det vi kaller saft!» Høhø, liksom. Og så var det en ansatt som sa noe om bunnfall, forteller jeg.
– Haha, akkurat det samme skjedde med meg! På polet her på Strømsø, ikke sant? sier venninna mi.
– Ja! Men sammen med en tredje kunde lette jeg meg fram til denne treliteren sammen, sier jeg. Og legger til at jeg synes de har sjarmerende betjening, altså. Vi mumser kurdisk grillspyd, kjapp sushi og sier tidlig takk for i aften. Det er jobbdag dagen etter.
Påfølgende dag bruker vi begge, på hver vår kant, 7 minutter på å lese følgende overskrift i Den Andre Avisa, Drammens Tidende: PÅ DETTE POLET SELGER DE MER VODKA ENN VIN. Vi humrer og leser at musserende vin og lette viner «står øverst på salgslistene hos samtlige polutsalg, med unntak av på Strømsø Vinmonopol, hvor Kalinka Vodka med 37, 5 alkoholprosent troner.» DT skriver videre at vodkaen preger Strømsø og Hokksund, mens lette viner altså vinner på Bragernes og andre steder i Drammen.
Jeg må fnise og setter for meg selv opp en fordomsfull skala av demografisk bestemte drikkekategorier. Sånn her, fra høyre mot venstre, fra banna bein bankers kjent til skrullete nykommer:
Klart, russisk brennevin --> vanlig pils/kjente rødvinsmerker og halvsøt hvitvin --> prosecco, rosé og andre jåleviner --> naturvin.
Den moderne interessen for naturvin er selvsagt ikke så utbredt ennå. Ikke langs toglinja. Ikke i Tollbugata. Ikke i husene rundt betongskateparken eller på vei til Fjellbussen.
Og en del av meg puster litt lettet ut. Galopperende boligpriser og interiørbloggere i åsen til tross: jeg bor selvsagt ikke i naturvin-land. Jeg bor ikke engang i prosecco-land her i Strømsø sentrum, jeg bor i kalinka-land.
Gentrifiseringa er avblåst, puh!