Hovedårsaken til at elevene ikke grupperes ut fra mer homogene kriterier ligger i en manglende betraktning av undervisning som et individualistisk prosjekt, med målsetting om å styrke den enkelte elevs ferdigheter ut i fra forutsetningene. Istedenfor omtales skolen som en konkurransearena; graden av suksess måles i karakterer, som helst bør være høyere enn sidemannen. Da er det fort gjort å overse at det viktigste med utdanning ikke er elevens nivå i en gitt alder, men at eleven har vedvarende faglig og sosial utvikling.
Denne tankegangen gjør at faglig nivåinndeling blir avvist fordi det angivelig fremmer sosial ulikhet. Paradoksalt nok vil de fleste erkjenne at klasser som er bedre tilpasset elevenes reelle nivå gir økt mulighet til å tilrettelegge undervisningen. Likevel er mange skeptiske fordi de frykter at samfunnet i praksis vil sortere unge mennesker inn i ”vinnere” og ”tapere”.
Jeg frykter at dette er å snu virkeligheten på hodet, og at dagens skolesystem i realiteten forsterker sosiale forskjeller. Dette vises av høyt frafall både i oppmøte og i det faglige innholdet blant svakere elever, og manglende utfordringer og motivasjon blant sterkere elver. Med vilkårlig blandede klasser har skolen og læreren begrenset mulighet til å forhindre denne utviklingen.
En mer alvorlig ideologisk oppfatning som ligger til grunn for at klasser blandes tilfeldig, er forestillingen om at prestasjonsforskjeller hovedsakelig skapes av miljøet – i familien og på skolen – og ikke i genene.
Som lærer har man ansvar for elver som sliter med å formulere enkle setninger, mens andre elever flommer av kreativitet og kan skrive side opp og side ned om samme tema. Slike store nivåforskjeller kan vanskelig forklares gjennom ulik miljøpåvirkning siden elevene har hatt nøyaktig samme undervisning. I tillegg har svake elever gjerne hatt større individuell oppfølging.
Stabile og ressurssterke familier er riktig nok en avgjørende faktor i om barn lykkes på skolen. Likevel avhenger velfungerende familier av at foreldrene har et visst kognitivt nivå og at de er tilpasningsdyktige, egenskaper som arves av barna. Adferd og interesse er også faktorer som delvis forklarer prestasjonene og forståelsen til en elev, men dette er ikke avgjørende. Forskning bekrefter at høy IQ fremmer en naturlig intellektuell interesse, og ikke motsatt.
Dette forklarer hvorfor strukturerte og pliktoppfyllende elever ofte sliter mer med å vise nok faglig selvstendighet til å oppnå høy måloppnåelse sammenlignet med mer analytiske og mindre strukturerte elever. Dessverre har dette medført at mange intelligente elever prokrastinerer, fordi de har mindre behov for å arbeide systematisk før vurderingssituasjoner, noe som igjen fører til dalende faglig motivasjon.
Til tross for at faglige sterke elever kjennetegnes av mer selvstendighet, trenger også denne gruppen mye tilpasset oppfølging, slik at de kan utnytte abstraksjonsevnen sin på en faglig hensiktsmessig og strukturert måte. På samme måte trenger svake elever systematisk gjennomgang av grunnleggende ferdigheter og kunnskap om ulike tema.
Med 25 elever med sprikende ferdigheter er det krevende å gi elevene tilpasset oppfølging slik at de får utnyttet sitt potensial. Læreren må allerede møte elevens behov med en mild form for nivåinndeling i klasserommet, i form av oppgavetilpasning. Dette blir enda mer komplisert når man er bundet av et felles undervisningsopplegg og nasjonale kompetansemål. Det er naivt å forvente at alle lærere evner dette på en god måte. Denne utfordringen er noe jeg selv sliter med å få til. Det er ellers liten grunn for å være redd for nivåkategoriseringer, da elevene selv har god innsikt i eget og ofte hverandres faglige nivå. Nivåinndeling innebærer å ta seriøsitet elevenes behov på alvor, fremfor å tilsløre virkeligheten ved å insistere på at ulike elever skal ha lik undervisning.
Faglig nivåinndeling er en enkel, uoriginal idé som kan organiseres på forskjellige måter uten at det krever økt menneskelige eller økonomiske ressurser. Uten å gå i detalj, kan man begynne allerede i barneskolen med å ha tre nivåer i enkelte kjernefag, som norsk, engelsk og matte. Det er ingenting i veien for at foreldre og elever kan ha valgfrihet, slik at skolen primært kartlegger og foreslår nivå fremfor å ta endelige avgjørelser. Nivået kan forandres underveis, og et fokus bør være at motiverte elever går opp i nivå. Dette vil også gi et bedre tilpasset karaktersystem, ettersom karakterene vil vektlegges ulikt på nivåene. Læreren kan dermed gi større uttelling til hardtarbeidende elever på lavere nivå, noe som gir mer motivasjon enn at disse elevene stadig opplever å få lav måloppnåelse.
Utdanningens fremste oppgave er å utvikle elevene best mulig ut fra deres egne forutsetninger. Nivåinndeling gagner svake, middelmådige og sterke elever, og deres videre muligheter. Dagens klasserom tar manglende hensyn til at mennesker er født med store kognitive forskjeller, som skaper forutsetningene for hvor godt de kan prestere på skolen og i livet generelt. Skolen må ta utgangspunkt i elevenes nivå fremfor å forvente at elevene skal tilpasse seg nivået i skolen.