Debatt

Ni liv i hode og bein. Hva var det som skjedde i Varingskollen på 80-tallet?

Når du kommer fra Kjeller er det ikke utforkjører du tenker først på å bli. Aksel Lund Svindal trengte tid. Er det den tålmodigheten som slår ut nå?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

PYEONGCHANG (Dagsavisen): Svaret er sannsynligvis ja. Men den tålmodigheten har vært der lenge.

For det er snart ti år siden jeg vandret ved siden av en haltende Aksel Lund Svindal rundt Sognsvann. Han var i gang igjen med opptreningen etter et stygt fall i Beaver Creek i Colorado i november året før. Det var lenge tvil om han i dethele tatt vile komme tilbake.

Hans første tur på ski igjen skjedde i Varingskollen i Hakadal. Hans barndoms bakke. Det er der han lærte å stå på ski. Det er der han startet opptreningen. Så ble det nye skader og nye lange pauser. Og resten av historien kjenner vi. Den toppet seg med gårsdagens historiske utfortriumf, øvelsen Norge pussig nok aldri hadde vunnet i OL. Og Aksel var litt stolt over at han ble den eldste OL-vinneren i alpint også. Når dette leses har han kanskje tatt en medalje til

Han er kanskje den optimale olympiske mester. Han har en unik posisjon både her hjemme og internasjonalt. Man hører mye om toppidrettsutøvere, men denne mannen har jeg aldri hørt et eneste stygt ord om. Faktisk en født gentleman både i og utenfor løypa.

Men da han begynte å konkurrere i Varingskollen var han ingen barnestjerne. Han hang med, men trengte tid på å utvikle seg. Først som juniorløper begynte ting å skje.

Nå har Aksel Lund Svindal tatt den siste olympiske skalpen Norge manglet, og han er strengt tatt i mål. Men neida. På gårsdagens pressekonferanse minnet han om at han ikke har vunnet utforen i Kitzbühel. Det synes han man bør gjøre hvis man skal kalle seg verdens beste alpinist. Og han syntes VM neste år i Åre hørtes litt pirrende ut.

Grunnen til utholdenheten er det laget han tilhører. Rival og kamerat Kjetil Jansrud betyr mye. Og jenteframgangen med det historise sølvet til Raghnild Mowinckel betyr også mye. Skal jentene nå få til det løftet gutta jobbet så lenge for?

Tre gull, to sølv og en bronsemedalje på en og samme OL-dag har norsk idrett aldri opplevd før. Det er nesten i meste laget.

Ragnhild Haga var utøveren som kjempet i den nesten umulige skyggen av Mart Bjørgen og Therese Johaug. Som 27-åring gikk hun forbi alle sammen. Kunnskapen om langrenn i familen Haga er det få som kan matche. Nå kom kvitteringen.

Johannes Thingnes Bø gråt som et barn da han skjønte at den miserable OL-starten ble snudd til det stikk motsatte i flomlyset på skiskytterstadion. PS. Moroa fortsetter.

Mer fra: Debatt