I Dagsavisen 02.01 skriver Une Bastholm at vi i Rødt har andre hovedmål for politikken enn MDG, og at det er en ærlig sak. Men når hun insinuerer at vår politikk ikke innebærer solide utslippskutt, og at den derfor er dypt usosial overfor kommende generasjoner og de i verden som har aller minst, tar hun feil.
Rødt har en solid politikk for å kutte utslipp og ta oss mot et solidarisk lavutslippssamfunn. Vår miljøkamp er alltid både grønn og rettferdig. Fordi det vi trenger er bred folkelig oppslutning bak miljøpolitikken, slik at den blir gjennomført og faktisk kutter utslipp. Ikke i Rødt og MDGs alternative budsjetter, men i virkeligheten. Opprøret fra «de gule vestene» i Frankrike i høst viser tydelig hva som skjer hvis folk opplever miljøpolitikken som usosial. Når man sender regninga for det grønne skiftet til dem som allerede sliter mest, får man et brennende bildekk tilbake.
De gule vestene hadde gode grunner til å være forbanna. Det første Macron gjorde var å kutte formueskatten. De som har mange penger på bok, må ikke skatte av dem. Men denne inntekten til statskassa må kompenseres. Derfor økte han drivstoffavgiftene for å betale for skattegavene som de rikeste fikk. Da er det ikke rart småkårsfolk i distriktene føler at de må betale regninga mens de på toppen slipper unna.
– Macron prøver å sette oss opp mot «økologene». Men vi er ikke imot klimaet. Vi mener bare at kostnadene for det grønne skiftet må fordeles rettferdig, sa Nadine, en av «de gule vestene» som Klassekampen intervjuet i desember. Dessverre ser ikke MDG ut til å være like interessert i en allianse.
Opprøret viser problemet med de grønne sentrumspartienes overdrevne tro på at miljøavgifter er løsningen: Avgiften er urettferdig, og slår hardere ut for de med minst penger og få andre alternativer enn privatbilen. De grønne sentrumspartiene bryr seg bare om hvor mye vi må kutte. En miljøpolitikk som fungerer må være minst like opptatt av hvordan vi kutter. Det største klimaproblemet i Norge er en oljeavhengig økonomi. Det nest største er blågrønne sentrumspartier som polariserer klimadebatten og gjør det vanskelig å få bred, folkelig oppslutning for en miljøvennlig omstilling. Dette betyr ikke at økte avgifter på fossilt drivstoff nødvendigvis er dumt, det betyr at måten det innføres på betyr alt. Derfor foreslår Rødt både å øke CO2-avgiften med 20 prosent og å øke flypassasjeravgiften, men samtidig kutter vi i momsen slik at avgiftsnivået generelt ikke øker.
En rettferdig omstilling er faktisk mulig. Vi kan innføre såkalt «klimabelønning» på alle nye miljøavgifter. Det betyr at alle inntektene fra avgiftene deles ut igjen med et likt beløp til alle innbyggerne. Da vil de som sliter mest med å få endene til å møtes bli kompensert. Vi kan begrense bilbruk i byene på andre måter enn ved økt betaling. Å øke bomprisene stenger bare veien for de bilistene med dårligst råd. Å stenge en gate og gjøre den til en ren kollektivgate er en begrensing som ingen kan kjøpe seg forbi – og sikrer at alle beboerne i området får reinere luft og et bedre kollektivtilbud. Vi kan la være å bygge ut store forurensende motorveier med reduserte bompengeavgifter for dem som har råd til elbil, og heller bruke pengene på å sikre et godt kollektivtilbud for alle gjennom å bruke mer på investering, drift og vedlikehold av jernbane og kollektivtransport. Rødt er mot bompenger når de bare finansierer nye store veier fordi vi ikke vil ha de nye veiene. Vi støtter veiprising der bompengeavgiftene går til sykkelveier, kollektivtransport og andre miljøvennlige løsninger.
Vi kan innføre et bunnfradrag på strømmen, sånn at økt strømpris rammer de som både varmer opp innkjørselen, svømmebassenget og hytta, og ikke de som i forveien ikke har råd til en kald vinter. Dette er bare noen av mulighetene.
Det største norske bidraget til å kutte de globale klimagassutslippene ligger i industripolitikken. Oljeindustrien må omstilles uten at de som har skapt store verdier for fellesskapet på norsk sokkel, tar regninga med arbeidsledighet og utrygghet. På samme måte som aktiv næringspolitikk sørget for å bygge opp industri da Norge ble en oljenasjon, må de samme virkemidlene brukes for å hindre en omstilling til arbeidsledighet. Vi trenger en ny industriell revolusjon i Norge, miljøvennlig og rettferdig. Vi har store fornybare ressurser i hav, vind, jord, skog og fossefall, og sammen med høykompetent arbeidskraft er dette grunnlaget for en verdiskapning for framtida. Vi kan sette i gang en storstilt opprusting av vannkraftverk. Det sikrer både arbeidsplasser og frigjør mer energi fra eksisterende vannkraftverk. Vi kan bli eksperter på flytende havvind, med vår offshore-kompetanse. Vi kan investere i omfattende vedlikehold og rassikring av fylkesveier. Dette gir miljøvennlige arbeidsplasser og store klimakutt, ikke bare en dyrere hverdag for de fattige og tut og kjør som normalt for de som kan betale seg forbi avgiftene.
Rødt er blitt anklaget for å skyve de fattige foran oss av Miljøpartiet De Grønne, istedenfor å gjøre en ordentlig innsats for å hindre klimaendringene. Det MDG ikke ser ut til å forstå, er at alle må med hvis en grønn omstilling skal lykkes. Det er lærdommen fra de gule vestenes opprør. Rødts politikk sikrer den miljøvennlige og rettferdige omstillinga som trengs.