Timingen kunne ikke vært verre. Etter en nokså unison slakt av filmen som skulle være regjeringens kulturpolitiske seier, kom en iskald dusj, og antydninger om feilbrukte insentivmidler til filmproduksjon i Norge. Filmatiseringen av Jo Nesbøs «Snømannen» var årsaken til at Thorhild Widvey spurtet i gang insentivordningen. Den mottok bortimot hele potten for ordningens første år, med lovnader om nye tider for Norge som filmland. De som håpet på en styrking av insentivordningen må ha blitt skuffet i går da statsbudsjettet ble lagt fram. Kulturministeren har kun videreført ordningen, og bevilger 57 millioner kroner, som etter prisjusteringen blir det samme nivået som i fjor.
Dårlige anmeldelser betyr ikke nødvendigvis en besøksmessig flopp, eller at det er grunn til å reise spørsmål rundt riktigheten og viktigheten av innføringen av insentivordningen. Men det som skulle være en offensiv filmsatsing er blitt et godt bilde på hvordan de blåblås kulturpolitikk utvikler seg. Med et ønske om å nå ut til flere, tjene mer penger, og lage mer kultur som folk liker, for å sikre kulturpolitikken en bredere forankring i folket, trumfet de blåblå igjennom den etterlengtede ordningen, som egentlig burde vært igangsatt i Nærings-departementet. Hadde regjeringen hatt litt is i magen, eller mer forståelse for hva filmbransjen faktisk ba dem om, kunne insentivordningen blitt en langt større suksess.
Men man ville for mye for fort, og endre opp med for lite og halvveis. Slik det også har vært med resten av de blåblås såkalte frihetsreform: Symbolpolitikk med like liten langtidseffekt som konfetti.
I kulturbudsjettet for 2018 er det få overraskelser. Det var heller ikke forventet, selv om kulturlivets organisasjoner i år som tidligere har kommet med sine tydelige krav: Bibliotek-milliard. Filmmilliard. Momsfritak for e-bøker. Bevilgninger til teatre og opera utover den årlige prisjusteringen. Kravene er forutsigbare. Det er det også en god grunn til. De betegner behov som strekker seg over flere år. For det er ikke slik at en bare kan sprøyte inn millioner i noen satsinger her og der, og la årets heldige mottakere feire. Et rikt kulturliv trenger en kontinuerlig drift. Forfattere og kunstnere trenger stipender. Men det er ikke så morsomt og salgbart som å lansere nye ordninger med tydeligere politisk fotavtrykk.
I budsjettet for 2018 er de store scenekunstinstitusjonene avspist med økning i bevilgningene på rundt 2,1 prosent, med en kostnadsøkning på 2,7 prosent, betyr det reelle kutt for neste år. Regjeringen har imidlertid lagt til grunn at institusjonene skal klare å effektivisere, slik at kuttet ikke blir merkbart.
Vi får håpe kunstnerne som var invitert på Hellelands omdiskuterte fest for en tid tilbake, forsynte seg godt av serveringen. For hun har lite å tilby dem på kulturbudsjettet. Bevilgningene under posten Kunstner-økonomi, som omfatter blant annet statsstipend, kunstnerstipend og garantiinntekter øker med skarve 0,9 prosent, noe som reelt sett er et kutt. Dette er svært underlig i kjølvannet av utredningen av kunstnerøkonomien, og regjeringens lovnader om å styrke denne. Satsingen på Kulturrådets kontor Kreativt Norge, som mottar 12 millioner kroner for å styrke støtteapparatet til skapende kunstnere, er småpenger, men presenteres som en storslått satsing.
Det foreslåtte kuttet i medienes produksjonsstøtte fikk i går sterke reaksjoner. Mediebedriftenes landsforbund mener kuttet på 25,7 millioner kroner er uforståelig etter Mediemangfolds-utvalgets anbefalinger om økt innsats for å sikre en mangfoldig presse. Sju millioner kroner til innovasjon for lokalaviser er det eneste sporet tilskudd til satsing på medier, utenom de 135 millionene regjeringen har satt av til en kommersiell allmennkringkaster, altså TV 2.
Kort oppsummert: De blåblå lovet strykinger og satsinger som i liten grad følges opp i dette budsjettet.
Per Mangset og Ole Thomas Hylland ved Telemarksforskning ga nylig ut en bok om kulturpolitikkens begrunnelse. Her reiser de spørsmålet om kulturpolitikken er nødt til å finne seg selv opp på nytt. De to kulturforskerne treffer et viktig, og kanskje et ømt punkt. De siste fire årene har nettopp begrunnelsen for bevilgningene på kulturfeltet vært under press. Kulturpolitikk vies liten oppmerksomhet, og de fleste diskusjoner avfeies med myter om bortskjemte navlebeskuende kunstnere.
Hun var ikke til stede under framleggelsen av forrige kulturbudsjett. I går droppet kulturministeren like gjerne en egen pressekonferanse for kulturbudsjettet. Det er fristende og si at det er betegnende for kulturpolitikkens synkende verdi i regjeringen. Hvor lenge Linda Hofstad Helleland er kulturminister, er usikkert. Det som blir stående igjen etter henne hvis hun erstattes etter dette budsjettet, er manglende oppfølging av de blåblås kulturløfter, samt en klønete diskusjon om norske verdier og brunost.
«Det går så det suser i norsk kulturliv». «Ikke på grunn av staten, men fordi vi har fantastiske ildsjeler over hele landet og at vi er heldig i Norge som har gode ordninger for vårt kulturliv.» Disse to setningene er hentet fra Hellelands Facebook-post rett før budsjettet skulle legges fram. Helleland hyller de gode støtteordningene, samtidig som hun mener staten ikke er grunnen til at det går bra i kulturlivet. Uttalelsen føyer seg inn i rekken av selvmotsigende ytringer fra en kulturminister som burde brukt mer tid på å forstå de store sammenhengene i kulturpolitikken. I forsøket på å definere norsk kultur er viktigheten av sterke institusjoner som bidrar til å danne grunnlaget for kulturen vår glemt.