Innlegget er skrevet i samarbeid med Trine Skei Grande, leder i Venstre, og Gunnar M. Ekeløve-Slydal, ass. gen. sekr. i Den norske Helsingforskomité.
Kulturredaktør Mode Steinkjer omtaler våre synspunkter i Magnitskij-saken på usaklig vis i en artikkel 9. juni om at Kortfilmfestivalen har valgt ikke å vise filmen «The Magnitsky Act» («Et nederlag for ytringsfriheten»). Han er ikke den første som tillegger oss synspunkter vi ikke har.
For det første har vi ikke gått imot visning av filmen. Vi insisterer på ytringsfrihet. Vi er for at Nekrasov får legge sine argumenter frem. Han er i full gang med dette.
Vi insisterer imidlertid også på etterrettelighet. Magnitskij-saken fortjener en informert og ærlig debatt. Den handler om hvilke verdier vi står for og om hvordan vi skal forholde oss til vanskelige saker i en politisert kontekst.
Vi har reist debatt om Magnitskij-sakens sentrale problemstillinger, som blir behandlet i filmen. Var Sergej Magnitskij en varsler som ble fengslet, torturert og drept i regi av dem han varslet om? Ifølge Magnitskij hadde navngitte personer svindlet staten for et svimlende beløp. Internasjonale og nasjonale institusjoner har etter omfattende undersøkelser bekreftet dette. Konklusjonen støtter seg blant annet på Moskvas overvåkingskommisjon for fengsler (Magnitskij-kommisjonen), rettsmedisinske dokumenter og fotografier av den avdøde Magnitskij.
Det er med andre ord ikke snakk om Bill Browders ord mot regissør Andrej Nekrasovs. Omfattende granskninger har allerede blitt gjennomført. Et tips er å konsultere Europarådets dokumenter om saken, «Refusing impunity for the killers of Sergei Magnitsky».
Russiske myndigheter hevder at Magnitskij selv var en svindler, at han arbeidet for en enda større svindler, Browder, og at han døde en naturlig død i fengslet. De har siden 2011 drevet en kampanje for å diskreditere Magnitskij og Browder og hindre internasjonale reaksjoner.
Vi har utfordret norske myndigheter til å delta i det internasjonale arbeidet med å bekjempe straffrihet i denne og lignende saker ved å innføre målrettede sanksjoner (innreiseforbud og frysing av verdier). Europaparlamentet, Europarådets parlamentarikerforsamling, OSSEs parlamentarikerforsamling og flere nasjonale parlamenter har bedt statene om å gjøre det. USA har gjort det, og andre land vurderer det.
Sanksjonene har sammenheng med et annet grunnleggende trekk ved Magnitskij-saken. Russiske myndigheter har totalt unnlatt å straffe de skyldige. Verken de forhold Magnitskij varslet om eller den forferdelige behandlingen av ham i ulike fengsler er blitt rettsforfulgt.
Magnitskij varslet ikke om at det russiske innenriksdepartementet hadde underslått verdier for milliarder av norske kroner fra statskassen og internasjonale investeringsfond, slik Steinkjer tror. Han varslet om at navngitte personer, noen av dem med høye stillinger i innenriksdepartementet, hadde svindlet staten for om lag 1,8 milliarder kroner. Browders selskaper ble brukt i svindelen, men han tapte ikke penger.
Browder har imidlertid funnet ut hvor svindel-pengene har tatt veien. De har i stort omfang blitt hvitvasket og investert i vestlige stater. Det pågår etterforskning i USA og en rekke europeiske stater av penge-sporet.
Det er igjen ikke snakk om Browders ord mot Nekrasovs. Oppklaringen av saken er kommet mye lenger. En rekke etterforskningsorganer har funnet bevismaterialet om strømmen av svindelpenger ut av Russland overbevisende.
Steinkjer peker på at filmen er «work in progress» og at Helsingforskomiteen er blitt anmeldt av filmens produsenter (Piraya Film) for å ha sett en tidlig versjon av den. Men uttalelsene fra Helsingforskomitéen har vært rettet mot filmregissør Nekrasovs egen anti-Magnitskij kampanje. Det er godt kjent hva filmen handler om. Nekrasov har fortalt det.
Filmen var planlagt vist 27. april i Europaparlamentet og 3. mai av TV-kanalene Arte og ZDF. Også her var Browders advokater aktive. Men Arte og ZDF kansellerte neppe visningen av frykt for økonomiske konsekvenser. Talspersoner indikerte derimot at det var behov for ytterligere undersøkelser. Steinkjer underslår at Browder har presentert en omfattende gjendrivelse av de sentrale påstandene til Nekrasov.
Det er pinlig, sier Steinkjer, at Helsingforskomiteen «ubetinget støtter Browder på grunnlag av en filmversjon ingen kan verifisere som den riktige» og det er like pinlig at «Venstres leder Trine Skei Grande tar Browders ord for gitt og kritiserer Norsk filminstitutt for å ha støttet «russisk propaganda».
Men det er kanskje også pinlig at Steinkjer ikke selv har satt seg bedre inn i sakens kontekst og fakta. Nekrasov sier til Sveriges radio 7. juni at Magnitskij ikke var en varsler. «I realiteten var han selv innblandet i pengesvindel og det var Magnitskijs egen sviktende helse som var årsaken til hans død».
Sveriges radio gjorde da det norske medier burde ha gjort for lenge siden. De kontaktet den russiske menneskerettighetsadvokaten som ledet overvåkingskommisjonens etterforskning av saken, Valerij Borsjtjov. Han sier at verken statsadvokater, etterforskere eller fengselsmyndigheter har kunnet motbevise Magnitskij-kommisjonens arbeid.
Norske aktører, også de som tildeler filmstøtte, må være aktsomme i en situasjon hvor politiske konflikter truer med å sette etterretteligheten ut av spill. Til syvende og sist er det de håndfaste bevisene som avgjør Magnitskij-saken.