Forfatteren, journalisten og avisportrettkunstneren Niels Chr. Geelmuyden (57) kom nylig med en bok han har kalt «50 fordeler med å passere 50». I boka har Geelmuyden funnet fram hele 50 hyggelige fakta om det å være over 50 år. Du får blant annet mindre følsomme tenner, bedre mental helse, større ordforråd, du blir flinkere til å håndtere stress og bekymringer. Du blir visstnok også mindre misunnelig, og får mer makt og innflytelse.
Dette er bra. Vi som har bikket 50 år tar med oss alle de oppmuntringene vi kan få. Geelmuyden har også en liste over ulemper etter 50, men dette er ulemper som også kan medføre fordeler, mener han. Som i avsnittet «Hukommelsen avtar»: En klar fordel med sviktende hukommelse er at man lettere glemmer dårlige minner, men husker gode. Det virker også som om Geelmuyden syns at selskapslivet blir mer spennende fordi vi på 50 pluss har begynt å glemme navn og ansikter.
Men det er her jeg er dypt uenig med Geelmuyden. Å glemme navn er grusomt. «Navneafasi», kalte SV-veteran Stein Ørnhøi det i et Dagsavisen-intervju. Ifølge Ørnhøi inntrer navneafasi-fenomenet like etter at du har fylt 42. Han beskriver det slik: «Det er helt utrolig, du husker alt, nærmest alle slipsene fyren har, men altså ikke navnet». I intervjuet slet han selv fælt med å komme på navnet til nå avdøde PLO-leder Yasser Arafat. En stund omtalte Ørnhøi Yasser Arafat som «han lille karen fra Palestina», eller «han sjefen over alle sjefer, vet du».
Selv var jeg nylig på musikalen «Phantom of the Opera», der jeg særlig moret meg over sopranveteranen Solveig Kringlebotn som den temperamentsfulle operadivaen Carlotta. Oi, som jeg lo av Solveig Kringlebotn den kvelden. Hun var jo så morsom i den rollen, og sang jo så bra! Dette ville jeg fortelle moren min i telefonen. Men da jeg kom til skildringen av den utrolig morsomme Solveig Kringlebotn, ble hjernen min plutselig helt blank. Navnet hennes var søkk vekk. Hele min skildring raknet, og ble redusert til noe svevende, meningsløst babbel: «Hun sopranen, vet du, hun som har holdt på så lenge ...». «Hun veldig, veldig kjente ...». «Lyst hår, veldig blid ... åh, hva heter hun igjen?!» Jeg avsluttet slukøret: «Hun var nettopp dommer i Stjernekamp».
Jeg frykter at navneafasi kan få politiske konsekvenser. For KrF-leder Knut Arild Hareides skyld håper jeg ikke fenomenet preger partiets fylkesårsmøter. Tenk om KrF-ere over 42 plutselig tenker: «Klart jeg skal erklære min støtte til han dyktige, visjonære ... åh, hva er det han heter igjen ...? Jeg har det på tunga ...? Han tynne, vet du... han fra Bømlo, han som holdt den talen ...». Så syns KrF-erne at det er pinlig å innrømme at de ikke husker navnet, samtidig som de opplever at navnet «Kjell Ingolf Ropstad» tilfeldigvis lyser opp i hukommelsen i glitrende gullbokstaver.