Tirsdag skrev Dagsavisen om Morgan Linnerud fra Oslo. 55-åringen fortalte sin historie om å være prisgitt Nav og om å tape inntekt på å jobbe. Det er det motsatte resultat av alle politiske signaler om at det skal lønne seg å jobbe.
Det gjør inntrykk å lese om folks møter med Nav. Linnerud og mange med ham opplever å stange hodet i en vegg av firkantede regler der skjønn, menneskelige vurderinger og fleksibilitet er effektivt ryddet bort. Erstattet av et maskinelt system.
Nav er stort. Kanskje er mastodonten for stor med sitt budsjett på 480 milliarder kroner. Hver tredje krone i statsbudsjettet ender i Nav-systemet. 2,8 millioner nordmenn mottar tjenester derfra. Enkeltmennesket blir lite i denne gigantiske rammen.
I 2014 jobbet Linnerud som telemontør og ødela den ene hånda. Han har aldri har hatt noe ønske om å bli uføretrygdet. Derfor var lykken stor da han på egen hånd klarte å skaffe seg deltidsjobb. Men politikernes festspråk om arbeidslinja gjelder ikke for Linnerud. Dommen fra Nav var at deltidsjobben betydde at han fikk kutt i trygd og barnetillegg. Ved å jobbe 50 prosent satt han igjen med noen hundrelapper mer enn om han bare hadde hatt trygd. Dette kan ikke være intensjonen.
Linnerud får støtte fra egen lege og en advokat Dagsavisen har vært i kontakt med. Systemet fungerer dårlig, hevder de. Fordi det er så komplisert å forstå. Fordi språket brukerne møtes med ikke er egnet. Og fordi saksbehandlingstida ofte er urimelig lang. Samtidig blir veien tilbake stadig lengre for dem som venter på svar.
Vi har stor sympati med de mange tusen saksbehandlerne som er i Navs førstelinje. De har en vanskelig jobb. Men det er åpenbart at Nav-systemet knaker i sammenføyningene.