Også resten av dokumentet er preget av samme tilfeldige og sammenraskede opphopning av løse påstander, kombinert med såre hentydninger til hvor lite forbundets eget engasjement blir verdsatt. Det er derfor ikke særlig grunn til å undres over at fagleder Håpnes benytter klageskrivet til å presentere fire "foreløpige innspill" om tiltak som rovviltnemndene heller bør prioritere enn å "kappes om å sette høyest mulig urealistiske og konfliktdrivende kvoter".
La oss se på innspill nr 4:
"Det er et nasjonalt ansvar å ta vare på truede rovdyrarter. Det er Stortinget som har bestemt at Norge skal ha levedyktige bestander av rovdyr som ett av mange nasjonale miljømål. Både naturmangfoldloven, vår ratifisering av Bernkonvensjonen og forpliktelser knyttet til konvensjonen om biologisk mangfold setter klare mål på at ulv og alle andre arter skal ha levedyktige bestander i landet vårt. (…)".
Dette er det skjære tøv. Stortinget har ikke bestemt at Norge skal ha "egne levedyktige bestander" av rovdyr. Til og med Ola Elvestuen, med sine nåværende hatt, må innrømme det. Bernkonvensjonen har heller ikke noen bestemmelser om nasjonale rovdyrbestander, selv om norske organisasjoner, i intimt samspill med departement og direktorat, hevdet dette gjennom hele nittitallet.
På siste Dagsnytt 18 hevdet den nevnte faglederen også at vi måtte ha flere bjørner for å oppfylle bestandsmålet. Når sant skal sies, så trengs det noen flere binner i fruktbar alder. Til gjengjeld kan vi kvitte oss med sånn ca halvparten av de hanbjørnene som løper rundt i blodrus. De er ikke bare en trussel mot bufeet, men mot bjørneunger som følger mor si.
Nå må også Håpnes snart få med seg at bestandsmålet for bjørn ikke er satt med et visst antall individer, men med et visst antall ynglinger. Da må det binner til, og de kan ikke vedtas.