Siden 2014 har NATO-landenes ledere vært enige om et felles mål: Innen 2024 skal minst to prosent av medlemslandenes brutto nasjonalprodukt gå til forsvaret. Dette skal blant annet hindre at USA blir sittende igjen med en altfor stor regning når de garanterer for Europas sikkerhet – slik både Barack Obama og hans etterfølger Donald Trump har vært opptatt av.
Siden organisasjonen ble grunnlagt i 1949 har NATO og USA vært en helt avgjørende del av (Vest-) Europas og Norges sikkerhetspolitiske grunnmur. Den totale avhengigheten av USA har vært en garanti for Europas trygghet. Men etter at Donald Trump ble president, er tryggheten erstattet med uro og usikkerhet. Det siste utspillet, der forsvarsminister James Mattis krever en økning av forsvarsbudsjettene innen dette året er omme, forsterker dette inntrykket.
Et NATO som stadig engasjerer seg i skarpe operasjoner langt unna medlemslandene, er heller ikke intuitivt enkelt å framstille som en forsvarspakt. Norge har kriget i Afghanistan. Kosovo og Libya fordi vi er USAs allierte. Vi har betalt en høy pris, ikke bare i kroner og øre, for å vise at vi er lojale mot alliansen generelt og USA spesielt.
USAs presidenter, enten de nå heter Obama eller Trump, bør minnes kontinuerlig på at artikkel fem i NATO-traktaten, som slår fast at et angrep på én er et angrep på alle, bare er utløst en eneste gang: 11. september 2001. Da stilte alliansen opp for USA i kampen mot Taliban og Al Qaida. Ingen har noen gang bedt USA om hjelp på tilsvarende måte. Signalene om at USA nå kan trappe ned sin innsats i NATO, er dypt urovekkende, som så mye av Trumps politikk. I verste fall kan det vise seg at det var katastrofalt feil å gjøre seg så avhengig av USA.