08-09-2014

NATOs gamle fiende gjenskapt

NATO «vender hjem». Det skjer med sterk kritikk av Vladimir Putin, militær opptrapping i Øst-Europa og Baltikum og trusler om nye sanksjoner mot Russland.

Med god grunn dominerte Ukraina og forholdet til Russland NATO-toppmøtet i Wales. Det er all mulig grunn til å fordømme president Putins framferd og direkte militære innblanding øst i Ukraina. Men dette trenger ikke skje med en ordbruk og med handlinger som snarere skjerper konflikten enn bidrar til å roe den ned.

NATO trapper nå opp sitt nærvær i Øst-Europa og Baltikum. Det skjer med økt utplassering av NATO-styrker, heftige militære manøvrer, økt patruljering med jagerfly og marinefartøyer og med etablering av en NATOs innsatsstyrke som raskt skal kunne settes inn som en spydspiss mot Russland. USA planlegger også en egen militærmanøver inne i selve Ukraina. Vi krever full rett til å ivareta våre egne og våre alliertes legitime sikkerhetsinteresser. Men den samme rett må vi også innrømme Russland. Hvis resultatet blir en stadig og gjensidig opptrapping på begge sider, tjener det ingen. Og da blir spørsmålet om den linje NATO nå velger, er den som kan føre fram til ny avspenning og en nødvendig fredelig sameksistens i Europa.

Anders Fogh Rasmussen går nå av som NATOs generalsekretær, og bra er det. Han har vært en av NATOs aller dårligste generalsekretærer. Med sin konsekvente krigsretorikk har han bidratt til å skjerpe frontene og opprettholde fiendebilder. Og kanskje enda verre: Han har uttalt seg uklart og tvetydig om hva som en NATOs linje i Ukraina. Det skaper usikkerhet og i neste omgang en farlig ustabilitet. Særdeles problematisk er hans stadig gjentatte ønske om fullt medlemskap i NATO for Ukraina og Georgia.

Da den kalde krigen var slutt, ble NATOs hovedmotpart, Warszawa-pakten, oppløst. NATO grep derimot sjansen til å ekspandere østover. Vi i Vesten ser på NATO som en utelukkende defensiv forsvarsallianse. Russerne ser NATO som en aggressiv militærmakt som rykker dem stadig nærmere, og som en spydspiss for USAs globale ambisjoner. Riktig eller galt, dette er en frykt vi er nødt til å ta på alvor dersom vi ønsker avspenning. Med Ukraina som NATO-medlem, vil NATO-installasjoner kunne stå mindre enn 50 mil fra Moskva. Det er et strategisk mareritt for et land der store avstander og lange forsyningslinjer har vært det som reddet Russland når styrker fra vest-europeiske land flere ganger har invadert.

Vi kommer ikke utenom at sikkerhet bare kan skapes i fellesskap. Da må vi også erkjenne at for Russland vil ukrainsk NATO-medlemskap være en sikkerhetspolitisk trussel landet ikke kan leve med. Så lenge dette er harde, russiske realiteter, hjelper ikke våre festtaler om NATO som en utelukkende fredens apostel og forsvarer. Nettopp frykten for at NATO skulle fortsette sin øst-ekspansjon inn i Ukraina, er hovedårsaken til den krisen og krigen vi nå opplever. Frykten for at NATO skulle få overta russernes eneste isfrie marinebase i den europeiske delen av verden, Sevastopol, var nok sterkt medvirkende til annekteringen av Krim. Vi kan vel også tenke oss reaksjonen i USA dersom Mexico hadde besluttet å gå inn i en militær allianse etablert av Kina eller Russland.

Dette betyr ikke at vi stilltiende skal godta erobringen av Krim og at russiske soldater deltar direkte i krigen øst i Ukraina. Sanksjoner er på sin plass for å sette foten ned og statuere et eksempel. Vi må bare være klar over at et land som føler sine vitale sikkerhetsinteresser truet, nok er villig til å akseptere langt sterkere straffetiltak enn det som nå er besluttet. Men så lenge NATO utelukker direkte militær inngripen i konflikten - og takk for det - må man også overlate til EU å styre sanksjonspolitikken. NATOs oppgave er å ivareta vår felles sikkerhet. Det gjøres best ved fortsatt tålmodig dialog og med forsøk på å bygge opp ny, gjensidig tillit. Heller det enn med krigersk sabelrasling.

Det er skapt en helt unødvendig frykt for russisk aggresjon/invasjon i NATOs medlemsland i Baltikum og Øst-Europa. Til tross for en viss opprustning, tåler ikke dagens russiske militære styrke sammenligning med fortidens Røde Hær. At Russland skulle forsøke å okkupere en tvers igjennom fiendtlig befolkning, synes utenkelig. Det er derfor beklagelig at sterke krefter i vestlige land helt siden Sovjetunionens oppløsning har opprettholdt og gjødslet fortidas fiendebilder. Også det bidrar til å bevare russernes oppfatning av Vesten som en fiendtlig motstander.

I Ukraina kommer man ikke utenom kompromisser som alle parter kan leve med. Det betyr at NATO må legge vekk ambisjonene om ytterligere ekspansjon i retning Moskva. Det innebærer et nøytralt Ukraina der så vel Russland som NATOs medlemsland garanterer nøytraliteten. Det innebærer også at rettighetene til den russiske befolkningen øst i Ukraina blir sikret, eventuelt med et utstrakt indre selvstyre, men innenfor Ukrainas internasjonalt garanterte grenser. Og med en internasjonal OSSE-styrke som overvåker at avtalene blir overholdt.

Det kreves to parter for å skape fred. Også vestlige land har i høy grad bidratt til den ulykksalige situasjonen i Ukraina. Det er på høy tid at begge sider i konflikten nå tar ett skritt tilbake.


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!