Donald Trumps viktigste prinsipp som forretningsmann har vært størst mulig uberegnelighet. Det er mulig at dette er et smart utgangspunkt for forhandlinger i næringslivet. Sikkerhetspolitisk er det katastrofalt. Skal man skape stabilitet kreves gjensidig sikkerhet. Da er størst mulig forutsigbarhet en forutsetning. Sterkt motstridende signaler er blitt Trumps varemerke. Det gjelder både i valg av mannskap og det preger hans mange uttalelser og utspill. I valgkampen karakteriserte han NATO som «avleggs» og skapte tvil om det trans-atlantiske samarbeidet. Etter valget har han overfor NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg forsikret at forsvarssamarbeidet skal fortsette.
Et krav er likevel at europeerne må øke sine forsvarsbudsjetter og heretter ta et betydelig større ansvar for sin egen sikkerhet. Trump ønsker åpenbart å betrakte NATO omtrent som et privat vaktselskap. Den som ikke betaler premien, får heller ingen hjelp. Men på den måten svekkes NATOs troverdighet når det gjelder å avskrekke en mulig angriper. Den viktigste bærebjelken i NATO er artikkel 5 i Atlanterhavspakten, som sier at et angrep på ett av medlemmene er som et angrep på alle. Svekkes troen på at dette fortsatt gjelder, blir Trumps karakteristikk av NATO som avleggs selvoppfyllende.
Et alvorlig problem med Trump er at han er særdeles dårlig orientert om utenrikspolitikk generelt og NATO spesielt. Faktisk er USA det eneste av NATOs medlemsland som noen gang har aktivert Artikkel 5 og bedt alliansen om hjelp. Det skjedde etter terrorangrepene 11. september 2001. Siden har flere hundre tusen soldater fra USAs alliansepartnere tjenestegjort i Afghanistan. Mer enn 1000 av disse er blitt drept. Så det er overhodet ikke snakk om annet enn at alliansens medlemmer er villige til å ta ansvar og bære byrder i fellesskap og i solidaritet.
Krav fra USA om at NATOs andre medlemsland må bruke mer på forsvaret er ikke noe nytt. Det har vært en gjenganger på NATOs toppmøter i flere tiår allerede. Ser man på de totale forsvarsutgiftene til NATOs 27 medlemsland, står USA for 73 prosent av disse. Men da ser man bort fra USAs globale interesser, og at en stor del av USAs forsvarsutgifter går til deler av verden fjernt fra NATOs territorium. Det er også et åpent spørsmål hvor mye man trenger å bruke på forsvaret for at det skal være troverdig. NATO-landene bruker i dag ti-tolv ganger så mye på sitt forsvar som det Russland gjør. Storbritannia, Frankrike og Tyskland bruker samlet dobbelt så mye som det russerne gjør på forsvaret. Det er mye, selv om man tar hensyn til ulikhetene i landenes økonomi.
Det er stor bekymring i NATO-hovedkvarteret i Brussel. Ifølge nyhetsmagasinet Der Spiegel pågår det dypt hemmelige samtaler om hvordan man skal forholde seg til en mulig svekkelse av den amerikanske atomgarantien. Det er USAs atomvåpen som i dag er motvekten til de russiske, og som ifølge NATOs vedtatte strategi skal avskrekke et mulig atomangrep. Storbritannia og Frankrike har til sammen 450 atomsprenghoder. Det skulle være nok til å avskrekke. Men dette er nasjonale våpen, som verken Frankrike eller Storbritannia vil underlegge NATOs kommandostrukturer. Det har til og med vært diskutert om Tyskland bør få sine egne atomvåpen. Det vil stride både mot ikke-spredningsavtalen NPT og mot «to-pluss-fire-avtalen» som åpnet for tysk gjenforening i 1990. Men partene vil for alt i verden unngå en åpen debatt om dette. Motstanden mot ytterligere atomopprustning er med god grunn stor i Europa.
Innenfor EU har det flere ganger vært diskutert opprettelse av en egen EU-hær, eventuelt også som et alternativ til NATO. Dette er ikke aktuelt nå. Men det kan bli aktuelt dersom Donald Trump gjør seg umulig. Muligheten er til stede for at EU kan forsøke å gjøre seg mer uavhengig av USA. I EU diskuteres allerede en egen sikkerhets- og forsvarsunion. Hittil har man likevel ikke ønsket å bygge opp strukturer i EU som allerede blir ivaretatt av NATO. Men det kan komme, og blir trolig enklere med Brexit. Britene har alltid vært de sterkeste motstanderne av at EU skal etablere noe som helst som smaker av konkurranse med NATO, og som svekker det trans-atlantiske forsvarssamarbeidet. For utenforlandet Norge er dette bekymringsfullt. Selv om vi skulle få en tå innenfor en europeisk forsvarsunion, blir det uten rett til medbestemmelse.
Donald Trumps ønske om å bedre forholdet til Russland er det all grunn til å ønske velkomment. Sanksjoner som ikke virker, tjener ingen hensikt. Det er i ferd med å bre seg en erkjennelse av at Krim aldri kan tvinges tilbake til Ukraina med fredelige midler. Dette er også gammelt russisk område med en overveiende russisk befolkning som ønsker å tilhøre Russland, selv om metoden – militær annektering – er og blir forkastelig. Men her må man komme videre. NATO trenger russisk samarbeid dersom man skal ha håp om å få til en form for fred i NATOs nærområde Midtøsten. Det er også gjennom samarbeid man har størst sjanse for å bilegge striden øst i Ukraina. Her har det vært signaler om vilje til å roe ned konflikten fra russisk side.
Men alt dette er åpent. Om noen uker overtar uforutsigbarhetens fyrste verdens mektigste embete, en mann med impulskontroll som en femåring. Hvordan det går, vet ingen.