I helgen gikk 17 beboere i Utvika ut i Aftenposten. «Vi ønsker et nasjonalt minnested ved Utøya-kaia velkommen» var tittelen på innlegget de hadde skrevet. Dermed gikk det hull på en verkebyll. Fortellingen om et samlet nabolag som sier nei til et minnesmerke og som er villig til å gå rettens vei for å stoppe det, viser seg å ikke være sann. De som hevder at de nekter på vegne av alle, får et stort forklaringsproblem når så mange naboer åpent sier at de ikke er en del av dette «alle» vi har hørt om i flere år.
I forrige uke skrev kollega Mode Steinkjer her i Dagsavisen at det er nok nå. Da det ble klart at Statsbygg vil undersøke muligheten for et nasjonalt minnesmerke etter 22. juli på Utøyakaia der ferja MS Thorbjørn legger til, skrev han at «kranglingen rundt plasseringen av det nasjonale minnesmerket for de 69 i hovedsak unge menneskene som ble drept på Utøya, står igjen som en mørk plett på ettermælet». Han oppfordret naboene til å legge striden til side. Agnes Moxnes, kulturkommentator i NRK, har sagt at naboene jo i realiteten har vunnet. Det blir ikke noe minnesmerke på Sørbråten. «Memory Wound» som skulle skjæres gjennom et svaberg, blir aldri realisert. Det var dette kontroversielle forslaget som markerte starten på den vonde striden i utgangspunktet. Når det ikke lenger er et alternativ, burde motstanderne benytte muligheten til å legge striden bak seg. I stedet fortsetter de med samme intensitet.
De førende kreftene i Utstranda vel vil ikke gi seg. Ikke før de får flyttet minnesmerket langt unna Utvika, til et utkikkspunkt oppe ved E16. Striden ser dessverre ut til å fortsette så lenge noen holder fast ved et dogmatisk «Not in my back yard». Disse naboene sier at de ikke blir lyttet til. Kanskje er problemet det motsatte. At de selv ikke lytter til de pårørende og overlevende som sier de vil føle seg forvist dersom de må sørge og minnes på et utkikkspunkt som er langt unna Utøya og som ikke har noen kobling til 22. juli ut over at man kan se øya derfra.
De 17 naboene som nå ønsker et minnesmerke velkommen, skriver i sitt innlegg at «Vi ser fram til ro i saken; vi tror det blir et verdig resultat og vi ønsker besøkende til et minnested på Utøya-kaia varmt velkommen.» Til Aftenposten sier Oddvar Hansen, en av de første som kom til øya etter at skytingen hadde startet, som selv ble beskutt av terroristen og som hjalp politiet ut til Utøya at «vi fikk være med å gjøre en forskjell den dagen, men det er ingen av oss som er døde. De som faktisk er ofrene, må få slippe til».
Det er veldig lett å forstå at mange naboer har vonde minner fra 22. juli og at det er vanskelig å skulle forholde seg til og bli minnet på en sånn hendelse hver dag. Men det er ikke like lett å forstå at et nasjonalt minnesmerke er det som gjør den store forskjellen. På bildet Aftenposten har tatt av naboene som ønsker minnesmerket velkommen, står de nede ved vannkanten til Tyrifjorden. Utøya ligger noen få hundre meter rett bak dem. Ferja MS Thorbjørn er på vei ut til øya, på en av sine mange turer med nye grupper av ungdommer som skal ut dit for å lære og huske. I sommer er det igjen klart for en ny sommerleir for AUF. Livet går videre, og historien er alltid med som en del av det. Slik er det, både når det er vondt og når det er godt.
Lisbeth Røyneland, som er leder av støttegruppa etter 22. juli, sier hun får inntrykk av at mange ønsker minnene dyttet vekk, som om ingenting har skjedd. Hun legger til at det ikke er noen god måte å bearbeide traumet på.
Det har hun helt rett i. Dessverre er ikke bare striden om minnesmerket ved Utøya et eksempel på det. Berøringsangsten overfor 22. juli er påtakelig i mange sammenhenger. Oppgjøret med ideologien gjerningsmannen bekjente seg til har vært famlende og halvveis. Mange har slett ikke fått den hjelpen og oppfølgingen de burde ha hatt et naturlig krav på. Enkelte av ofrene har til og med måttet tåle trusler og hets, som om de, og ikke gjerningsmannen, skulle bære ansvaret for det bestialske angrepet.
Enkelte av diskusjonene rundt det nasjonale minnesmerket har beveget seg i retning en ganske trist tvekamp om hvem som er mest berørt eller som har hatt det tøffest. Hvem som er de mest verdig trengende. Er det naboene som kjørte båt og reddet ungdommer med fare for sitt eget liv – eller er det ungdommene som ble jaget, skutt, skadet og drept der ute på øya? Slike diskusjoner har ingen annen effekt enn at den river opp sår og skaper nye. I stedet for å rangere smerte, bør man strekke seg etter et kompromiss. Det har staten gjort, AUF har gjort det og nå følger 17 naboer etter og kommer dem i møte. Tenk om vi kunne komme i mål med dette innen 22. juli 2017.