Den frie scenekunsten skapes av kunstnerne selv og har fått fram viktige stemmer som høster suksess langt utover landegrensene. Den har bidratt til et sterkt og mangfoldig miljø som gjør Norge attraktivt som arbeidsplass internasjonalt.
Akkurat nå pågår det innspillsmøter i forbindelse med regjeringens arbeid med ny kulturmelding. Vår nye kulturminister Trine Skei Grande har en unik mulighet til å gjøre noe med skeivfordelingen i regionale midler til kulturfeltet. Tidligere kulturministere har prioritert vekk regionale midler til kulturarenaer til fordel for idrettsarenaer. Som små uavhengige scenekunstaktører fra flere regioner i landet forventer vi at regjeringen har høye ambisjoner for kulturmeldinga, og at en videre styrking av det frie feltet blir en hovedsak innen scenekunsten.
I en omskiftelig og global medievirkelighet vil scenekunsten være en viktig analog møteplass. Den frie scenekunsten er ofte den første til å utvikle nye strategier for å møte publikum. Ved å satse videre på fri scenekunst bygger vi fellesskap, tilhørighet og identitet i hele samfunnet. Institusjonene og de strømlinjeformede mediene er avhengig av ideene og mangfoldet fra det frie feltet. Derfor fungerer det i dag et godt samarbeid mellom det frie feltet og institusjonene om produksjoner. Dette kommer publikum til gode gjennom nye tenkemåter og perspektiver.
Den frie scenekunsten har tradisjonelt vært organisert i grupper med mer eller mindre fast tilholdssted, og vært avhengig av prosjektfinansiering som prosjektstøtte og basisfinansiering fra Kulturrådet. Feltet har på grunn av disse ordningene gjennomgått en stor profesjonalisering og kvalitetsheving (Enger-utvalgets utredning fra 2014). De siste årene har det vokst fram flere nye grupper og permanente scener i landets største byer. De små kunstnerstyrte enhetene i Oslo, Trondheim, Tromsø og flere andre regioner har nå et stort behov for mer forutsigbar driftsstøtte.
De eksisterende støtteordninger er i all hovedsak rettet inn mot kortvarige prosjekter. Dette er en ordning som bør videreføres og styrkes. Det finnes imidlertid ingen ordninger for prosjekter som har utviklet seg til mer permanente tilbud lokalt. Her må staten gi føringer og styre midler for å styrke den norske scenekunstens posisjon utenfor landets grenser, hvis ikke vil Norge sakke akterut i utviklingen av scenekunsten internasjonalt. Se bare til vårt naboland Danmark. Her finnes et titalls små kunstnerstyrte enheter i tillegg til prosjektstøtte, regionteatre og nasjonale institusjoner. Dette gir den risikovillige scenekunsten synlighet. Disse lykkes svært godt med publikumsbyggingen.
Kulturbyråd Rina Mariann Hansen spør i sin kronikk i Dagsavisen 2. januar, 2018: Hvilke utfordringer har vi i Oslo? Enger-utvalget konkluderte i 2014 med at økningen til prosjektstøtte og basisfinansiering av scenekunst bidro til økt profesjonalisering, kvalitetsheving og økt produksjonstakt i det frie feltet. Samtidig pekte utvalget på at denne økningen ikke kom publikum til gode. I Oslo og i andre regioner er mye av den frie scenekunsten usynlig og utilgjengelig.
Det frie feltet har vokst til å bli en seriøs aktør som kan interagere med barn, ungdom og andre sårbare grupper i samfunnet, som trenger gode inspirerende møteplasser. Den regionale frie scenekunsten representerer også en mulighet for å lage scenekunst som er unikt forankret i lokalsamfunnet. Det regionteatrene gjorde for fylkene på 70-tallet, ønsker vi nå å gjøre for bydelene i de store byene.
Vi mener at kommunene og staten må få på plass en flerårig tilskuddsordning for fri scenekunst styrt av regionene selv.
4-årig støtte til regionale eksperimenterende scenekunstgrupper vil gi storbyene mulighet til å synliggjøre det lokale kulturlivet og bygge sin egen identitet. Dette er god nasjonal og lokal kulturpolitikk. Det er god regionalpolitikk og god byutvikling.
En regional scenekunststøtte for det frie feltet vil gi stabile rammebetingelser, redusere administrasjonsbehovet og gi fokus til publikumsbygging og kunstnerisk utvikling over tid.
Nye nasjonale nettverk av små aktører vil kunne samarbeide på helt nye måter. Vår tid er preget av kvalitet og nisjer på mange områder i samfunnet. Ta en kikk i øl-hylla på den nærmeste butikken din. Mange små lokale produsenter er tilgjengelig brygget med lokale råvarer og med unikt særpreg! En slik utvikling er nødvendig også innen scenekunsten. La kunstnerne selv få bestemme hvordan de vil inngå i sitt lokalmiljø og levere sin nisje og kvalitet på egne eller andres arenaer som de mener er riktige for sine verk. Da kan vi love at kunsten og kulturen blir «midt i fleisen» for å sitere kulturbyråden i Oslo.
Skrevet av: Katinka Rydin Berge/Hege Aga Edelsteen (Vega Scene), Mats Eldøen, (Det Andre Teatret), Anne Ekenes (Panta Rei Danseteater), Anne Marit Sæter (Cirka Teater Trondheim), Anette Alfsvaag (Tromsø Byteater), Hilde Brinchmann (Tigerstadsteatret) og Lars Øyno (Grusomhetens Teater)