Mange har blitt opprørt over filmen som er vist over 40 millioner ganger på Facebook, om Dorsen og andre barn som jobber i kobolt-gruver i Den demokratiske republikken Kongo. Dorsen er nederst i leverandørkjeder som møter en økende etterspørsel etter litium-batterier til våre mobiler og elektriske biler.
De fleste bedrifter er gjennom konsernstrukturer og globale leverandør- og andre verdikjeder en del av et internasjonalt næringsliv. Etter mislykkede forhandlinger om bindende internasjonale normer for næringslivet, ble et banebrytende arbeid gjennomført under ledelse av professor John Ruggie, FNs daværende spesialrapportør for menneskerettigheter og næringsliv. FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter har på kort tid blitt en rådende internasjonal standard på området. FN-prinsippene anerkjenner og bygger på at det primært er statene som har plikt til å beskytte menneskerettighetene, inkludert å sørge for at selskapene respekterer menneskerettighetene. Samtidig understreker FN-prinsippene næringslivets ansvar for å respektere menneskerettigheter i sin virksomhet. Nøkkelmekanismen due diligence, en forsvarlig forhåndsundersøkelse, har blitt kjernen i mye arbeid som foregår – også i næringslivet – for å finne ut hvordan bedrifter kan skaffe seg oversikt over og forebygge risiko for menneskerettighetsbrudd i egen virksomhet. Komplekse og globale verdikjeder for det enkelte produkt en virksomhet selger, har man imidlertid bare så vidt begynt å skrape i overflaten av.
Den norske stat støtter opp om FN-prinsippene. Et viktig og riktig første skritt ble tatt gjennom kartleggings- og avviksanalysen skrevet av FAFO-forsker Mark B. Taylor i 2013. Dette utgjorde et godt grunnlag for det videre arbeidet med en norsk handlingsplan. Da handlingsplanen for næringsliv og menneskerettigheter kom i 2015, var Norge blant de første landene i verden som utarbeidet en slik plan for oppfølgning av FN-prinsippene. Det interessante er imidlertid innholdet i planen, hvordan den følger opp prinsippene og hva dette betyr i praksis. Det vi ser er at potensialet for god oppfølgning av FN-prinsippene, som er identifisert i FAFO-analysen, ikke er fullt ut realisert i handlingsplanen.
FN-prinsippene anbefaler at staten bør ha lovgivning, inkludert selskapsrettslig, som sørger for at selskaper respekterer menneskerettighetene, sørger for veiledning til selskapene, gode rapporteringsregimer fra selskapene, og klageordninger ved menneskerettighetsbrudd. Vi har sett noe oppfølgning av dette, gjennom reglene om offentlige anskaffelser (selv om det også er EU-drevet). OECDs nasjonale kontaktpunkt i Norge, som også har en viktig rådgivningsfunksjon overfor næringslivet, regnes som et eksempel til etterfølgelse i andre land. Men i kjernen av den selskapsrettslige reguleringen har diskusjonen av hva som bør gjøres knapt startet.
Det eneste stedet «selskapsrett» er nevnt i handlingsplanen er i gjengivelsen av FN-prinsippenes angivelse av at også dette området bør vurderes. Det til tross for at selskapsretten er fremhevet som et område som det bør gjøres noe med i FAFO-rapporten. Det er ingen tegn som tyder på at dette er i ferd med å endre seg. I stedet er de nyeste forslagene til endring av aksjelov og allmennaksjelov kun fokusert på det som oppfattes (dels feilaktig) som forenkling og modernisering, uten at det er drøftet hva det vil kunne innebære for selskapers drift. Det er da ikke overraskende at selskapsrettens betydning for menneskerettigheter heller ikke er nevnt.
En naturlig oppfølgning av handlingsplanen ville være å drøfte hvordan nøkkelmekanismen due diligence (forsvarlig forhåndsundersøkelse) kan integreres i selskapers virksomhet, både innenfor det enkelte selskap og på tvers av internasjonale konsernstrukturer og globale verdikjeder. Det kan virke som om man mener at fordi FN-prinsippene er veiledende, kan de ikke gjennomføres i selskapsretten, men kan kun uttrykkes gjennom forventninger til selskapene. Dette er åpenbart feil.
Når det gjelder rapporteringsregler, er vi i ferd med å implementere nye regler fra EU. Som professor Ruggie påpeker i et åpent brev til EU, er disse en tapt mulighet for et mer bærekraftig næringsliv. Det kunne likevel vært mulig å få til noe bedre gjennom en offensiv og målrettet bruk av handlingsrommet som EU-reglene gir medlemslandene (inkludert Norge som EØS-medlem). I stedet ser vi altså et tilbakeslag for bærekraft, ved at rapporteringsreglene foreslås begrenset til de største selskapene, og mulighetene for å gi bindende regler som ville ha gitt oss pålitelig og relevant rapportering fra selskapene er valgt bort.
Regjeringen har nedsatt en tverrdepartemental arbeidsgruppe som skal følge opp arbeidet med handlingsplanen. Det gjenstår å se om det vil komme noe substansielt nytt i den videre oppfølgning. Og i mellomtiden ødelegges Dorsens og andre menneskers liv og helse for at selskaper i vår del av verden skal tjene godt på å selge billige produkter til oss, i et stadig økende tempo.