Nær 600 bomber. Et land i kaos. Finnes det flik av vilje til å lære?

Hvordan kunne det skje? Hvordan kunne det norske Stortinget sende norske kampfly for å bombe et afrikansk land uten én kritisk motstemme i egne rekker? I dag skal et utvalg under ledelse av tidligere utenriksminister Jan Petersen legge fram sin rapport om den norske deltakelsen i NATO-operasjonen i 2011. Det er ingen grunn til å vente seg en kritisk knyttneve av en rapport. Det er tung konsensus i utenrikspolitikken. Legg til at utvalget er ledet av en av de mest USA-vennlige utenriksministrene vi har hatt. Rapporten er likevel viktig. For det første fordi alt som kan kaste nytt lys over denne feilslåtte operasjonen er interessant i seg selv. For det andre har utvalget fått i oppdrag å trekke lærdom av Libya-krigen.

Libya-krigen: Krigsdebattens uutholdelige letthet

Vi vet svært mye om hva som skjedde, historien er fortalt mange ganger. Norske jagerfly ble sendt til Libya uten noe formelt møte i regjeringen, uten noe møte på Stortinget. Det var som en lammende blodtåke. Den første debatten i Stortinget, noen dager etter at de første F16-flyene hadde reist, var en ensidig øvelse. Preget av krigseufori. Skråsikkerhet. Og det var ikke bare politikerne som befant seg i blodtåka, norske medier gjorde seg til pamfletter for militærretorikk, slik Thorbjørn Jagland så sviende har beskrevet det. Det var trange kår for kritiske stemmer våren 2011.

Begrunnelsen for bombingen var akutt frykt for at et brutalt Gaddafi-regime skulle gjennomføre massemord på sivile i opprørshovedstaden Benghazi. Det ble sagt at det skulle være en begrenset aksjon for å beskytte sivile. For det første ble det slett ingen begrenset aksjon, den utviklet seg langt utenfor det som var mandatet fra FN. Det ble raskt til en krig for å styrte regimet. Så hva med begrunnelsen? Som Nupi-forsker Morten Bøås sa det i Dagsavisen i går, aksepterte man USAs påstand om at Gaddafi planla folkemord, noe som ble tilbakevist i en rapport fra det britiske parlamentet i 2016. Konklusjonen i den britiske rapporten er knusende. De mener frykten var sterkt overdrevet. At militærstrategien var «fundert på feilaktige antakelser og ufullstendig forståelse av bevisene». Granskerne mener også at de britiske beslutningstakerne burde ha forstått dette. Likevel det kjøpt som en sannhet. Bare kort tid etter Irak-krigen.

Den norske bombingen stanset ikke da operasjonen skiftet karakter. Den fortsatte. Og husk: Dette var ikke en liten operasjon fra norsk side, vi snakker om en enorm norsk bombeaksjon. Norge har sluppet sju bomber gjennom to perioder i Afghanistan. 15 norske kampfly slapp 588 bomber over Libya. Alt dette er godt beskrevet av oberstløytnant og forsker Dag Henriksen i Internasjonal Politikk. Norge sto for 15 prosent av alle angrep mot bakkemål i første del av krigen og viste en enorm iver ved å ta oppdrag andre land ikke ville ta. Norge har en ikke ubetydelig del av ansvaret for det som var en feilslått intervensjon fra starten av. Vi startet riktignok ikke krigen, men vi fulgte lydig etter i en operasjon Frankrikes konservative president Nicolas Sarkozy var en viktig drivkraft for. Vi kan bare ane Sarkozys motiver. Mens presidenten selv fortalte fransk offentlighet at han ville frigjøre libyerne fra en tyrann, mer enn antydet Hillary Clintons rådgiver Sidney Blumenthal, i lekkede e-poster til Clinton, at det tvert imot handlet om tilgang på olje og fransk innflytelse.

Frankrike selv har ikke gransket krigsdeltakelsen. Men det har altså Storbritannia. Og de britiske granskerne er nådeløse når de slår fast at det ble gjort store feil både før, under og etter Nato-operasjonen. Ingen kan med sikkerhet si hva som ville skjedd om Nato ikke hadde gått til krig, men vi vet svært mye om hvordan Libya ser ut i dag. Staten kollapset. Libya ble drevet inn i borgerkrig. Landet har vært preget av kaos og lovløshet helt siden 2011. Det har rast på FN-organisasjonen UNDPs indeks for menneskelig utvikling. Alle sosiale og økonomiske piler peker nedover. Utallige militsgrupper kjemper om makten. Ekstreme islamistgrupper har etablert seg. Ekkoet fra krigen kan høres over hele regionen. For flyktninger er landet blitt et rent helvete av kyniske menneskesmuglere, slavehandel, tortur og overgrep. Det er en virkelighet europeiske stater på mer enn ett vis bærer et tungt ansvar for.

Norsk deltakelse: En ikke-sak for mediene?

For to år siden fikk vi en gransking av 14 år med norsk krigsdeltakelse i Afghanistan. Konklusjonen var nedslående, men rapporten var befriende ærlig. Det meste hadde gått galt, ikke minst på viktige områder for sivile. Det eneste Norge hadde lyktes fullt ut med var å vise seg som en god alliert for Nato, et land USA kunne stole. Overraskende var det ikke. Norsk deltakelse i Afghanistan handler mer enn noe om båndene til Nato og USA. Utvalgsleder Bjørn Tore Godal var også kritisk til selve debatten om krigen. «En bredere debatt om slike engasjementer vil være en styrke for det norske folkestyret og for Norge som alliert», sa han, lett forsiktig.

Vi fikk ingen «bredere» debatt etter Afghanistan-rapporten. Ingen selvransakelse. Så hva nå? Finnes det en flik av vilje til å lære? Det vil være en ulykke om det nok en gang ender i en rituell øvelse i selvgodhet og bortforklaringer.