Nyheter

Når Stortinget ikke vet hva det gjør

Stortinget har vedtatt en regionreform som har resultert i at hele Finnmark reiser seg i opprør. Og det har opplagt sammenheng med at den ordningen som ble vedtatt, var resultat av en hestehandel mellom fire parlamentariske ledere hvor andre hensyn enn saken, var viktigere.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Den ansvarlige statsråd viser til at hun er bundet av et stortingsvedtak i sine bestrebelser på å få reformen på plass, men har åpenbart også andre motiver for å insistere på at spist er spist når hun avviser å ta rev i seilene.

Denne saken har blitt et lærestykke for alle (eller rettere sagt de få) som ikke kan begripe hvorfor "rovviltforliket" har blitt et nærmest hellig skrift og hvorfor det er så vanskelig å svare på helt relevante spørsmål om bakgrunnen for det.

En kan si det har med Stortingets verdighet å gjøre, men det er nok vel så viktig å si at det skyldes hensynet til prestisje. Stortingets prestisje, ja vel, men kanskje vel så mye partienes og politikernes.

Jeg innrømmer at jeg har vært i tvil om hvor klokt det er å si dette akkurat nå, for det kan dessverre oppfattes som nok en vedpinne  til det bålet av mistenkeliggjøring av demokratiske institusjoner, populistisk frieri til velgerne og hat mot "elitene" som sprer seg over verden. Men den som insisterer på at klokka er fem på tolv, har også rett to ganger i døgnet. Dette er et innlegg som sikter mot å gjøre rovviltforvaltningen bedre, ikke å avskaffe den.

ROVVILTFORLIKENE

Et kjerneområde for ulv ble opprettet etter vedtak i Stortinget i juni 1997. Flertallets begrunnelse var at det var nødvendig for å kunne bygge opp en levedyktig bestand av ulv i Norge, noe de mente at Norge var forpliktet til etter Bernkonvensjonen.

I 2001 ble den norske stat stevnet av tre organisasjoner for å få kjent ugyldig et vedtak om felling av ulv. Begrunnelsen var at vedtaket var i strid med Bernkonvensjonen og målet om å bygge opp en nasjonalt levedyktig bestand. Regjeringsadvokaten hevdet imidlertid at Norge ikke var forpliktet til å bygge opp en nasjonal bestand. Dette ble lagt til grunn for kjennelsen, som ga staten medhold. Saksøkerne anket ikke kjennelsen og heller ikke de idømte saksomkostninger.

Endringen i synet på Bernkonvensjonen burde ha vært en sensasjon. At denne endringen av offisielt syn ble kamuflert med en påstand om at "det har vi bestandig ment", var noe langt mer. Det var en offisiell løgn i den hensikt å berge konklusjonen om at Norge måtte ha en ulvesone - etter at selve hovedbegrunnelsen hadde forsvunnet i løse lufta. Løgnen kunne deretter legges til grunn for en ny rovviltmelding ved en inngått forståelse med miljøorganisasjonene på siden av rettsprosessen om at det var uhensiktsmessig å gjøre myndighetenes forhold til Bernkonvensjonen til hovedsak.

Om pressen tidde fordi det var hensiktsmessig eller på grunn av manglendeevne til å gå inn i problematikken, får den selv gjøre rede for.

Mer fra: Nyheter