Debatt

Når staten ikke tror på deg

Å møte UNE i retten er som å slåss mot vindmøller.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

For kort tid siden var jeg tilhører i Oslo Tingrett. Saken handlet om beskyttelse for en ung afghansk flyktning og UNE (Utlendingsnemda). Den unge gutten ønsket å prøve sin sak i retten for å oppnå beskyttelse i vårt land. Han har fått to avslag fra UDI og et endelig avslag fra UNE.

I avslagene legges det vekt på at de mener den unge gutten lyver og at han trygt kan returneres til Afghanistan. Det alvorlige i denne saken er at UNE har bestemt seg for at den unge gutten snakker usant og argumenterer for dette.

Dessverre er det slik at noen flyktninger som kommer til vårt land og søker beskyttelse ikke snakker sant. Men dette bør ikke i en rettsstat være presedens for andre.

I hele prosedyren fra advokatfullmektigen til UNE var dette tema og jeg vil referere fra advokatfullmektigens prosedyre.

En av begrunnelsene UNEs advokat benytter, er hvorfor han ikke har kontakt med familien i hjemlandet (onkel og sin mor). «Onkel har ikke tilgang til mobiltelefon eller internett i landsbyen der de bor. For øvrig har heller ikke landsbyen strøm». I UNEs begrunnelse for avslag heter det at nesten alle innbyggerne i landet har tilgang til mobiltelefon, så derfor tror ikke staten på deg.

Gutten sier at hans familie i dag består av mor (far forsvant for noen år siden og det er ikke kjent om han er i live), en lillesøster og morbror. Han har også noen få nevøer som han kjenner til, men som han har hatt liten kontakt med. I UNEs tilsvar sier de at det ikke er normalt at en familie bare har tre barn (bror er drept) og at det normale er at familiene har mange barn. Så derfor mener staten at du lyver.

I hans hjemfylke regjerer i dag Taliban. Før gutten måtte flykte «hentet» Taliban en mann/voksen fra hver familie som skulle delta i Jihad (hellig krig). Hans bror ble tvunget av Taliban for å bli med dem. Noen få dager senere kom Taliban med liket av hans bror. I UNEs tilsvar heter det at det ikke er slik Taliban rekrutterer sine soldater og sier at det ikke er «noenlunde sannsynlig» at broren ble tvangsrekruttert og at det heller ikke er trolig at han selv var utsatt for denne risikoen. Staten mener du lyver.

Broren ble drept i amerikanske angrep i området. Familien har fått bekreftet fra Pentagon at det hadde vært angrep den perioden broren ble drept, men i og med at gutten ikke eksakt kan peke på datoen dette skjedde, mener staten at han ikke er troverdig.

Grunnen til at gutten måtte flykte, var at hans onkel en tid etter at broren ble drept hadde vært på et møte i landsbyen og der fikk vite at flere gutter/menn skulle «rekrutteres» allerede neste dag. I familien var det nå bare onkel og gutten igjen. Nedre alder er ca. 13–14 år for å være aktuell for krigstjeneste for Taliban. Trolig hadde hans onkel solgt huset til guttens mor etter at far ble borte. Derfor hadde han tilgang til fluktmidler. Allerede samme kveld måtte gutten rømme.

Hovedregelen i norsk rett er at retten må bygge på det faktum som den finner mest sannsynlig. Dette gjelder også i utlendingsretten – «Det er utlendingen som skal sannsynliggjøre sin forklaring». – «Når det gjelder asylforklaringen, er det likevel i visse tilfeller tilstrekkelig at den fremstår «noenlunde sannsynlig», forutsatt at utlendingen selv har medvirket til å opplyse saken og anses som troverdig.

Hvordan er det mulig å argumentere mot staten når de ikke har bedre argumentasjon enn at man ikke er troverdig?

For å krydre hvor ekstremt dette er avsluttet UNEs advokatfullmektig med at staten krever full kompensasjon for sine saksomkostninger selv om styrkeforholdet mellom partene er ulikt. Dette gir ikke i seg selv grunnlag for å unnta unntaksregelen i tvisteloven, mener staten.

Hvilke sjanser har man da?

Nå har den unge afghanske gutten tapt i retten mot den store staten og sjansene for at han får bli i Norge og få beskyttelse er nesten ikke lenger til stede. Når familien der gutten har bodd i over ett år attpåtil må dekke statens omkostninger på ca. 80.000 kroner, sier det seg nesten selv at det ikke er mulig. Å gå videre med saken og anke den vil koste flere hundre tusen kroner. Hadde gutten vunnet saken hadde trolig staten gått videre med saken og anket den. Der er pengesekken full.

Etter min oppriktige mening er denne rettssaken resultat av politiske føringer. Pr. 16.11 har man ikke klart å tvangsreturnere flere enn ca. 4.300 asylsøkere (NRK-nyhetene 16.11) + noen få frivillige returer. Altså mangler de 3.200 for å oppnå måltallet på 7.500. Skal man nå dette måltallet må man altså heve terskelen så høyt, og argumenterer på en måte (troverdighet) som det nesten er uråd å forsvare seg overfor, for å finne de siste som skal tvangsreturneres.

At regjeringen støtter dette absurde spillet – ledet av Frp – er ille. Men at opposisjonspartiene med unntak av SV og Rødt ikke gjør noe, er ekstra ille. Jeg er fryktelig skuffet over at Ap, der jeg har vært medlem siden 1974, ikke gjør noe. Nå må partiene på Stortinget på eget grunnlag sette seg inn i situasjonen i Afghanistan og ikke lene seg inn til UDI og deres informatører.

Mer fra: Debatt