Debatt

Når smalt blir bredt

Filmfestivalen i Tromsø sitter på nøkkelen til hvordan film kan formidles til de store massene. Det gjelder bare å forstå hvilke dører den kan brukes på.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

TROMSØ (Dagsavisen): «Det lages for mange uinteressante kinofilmer som ikke når ut til publikum». Det uttalte Stine Helgeland, avdelingsdirektør for kommunikasjon, innsikt og internasjonale forhold i Norsk filminstitutt til Dagsavisen tirsdag, i forbindelse med åpningskonferansen under Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF). Hun la til at et norsk publikum tradisjonelt ikke er blitt oppdratt til å dra på arthaus-kino og dyrke filmkulturen, men har overlatt til et kommunalt kinosystem å bestemme hva de skal se på kino. Sett fra Norges største publikumsfestival for film og filmopplevelser er det et tankekors, selv om privatiseringen av kinoer og fokus på nye arthauskinoer som kommende Vega Scene i Oslo og cinematekene gjør at landskapet er i endring.

Men heller ikke i Tromsø, hvor det å se film blir unntakstilstand og massebevegelse når januar kommer, er publikum i årets øvrige måneder stort annerledes enn de er i Oslo, Drammen eller Moss. Kino er først og fremst underholdning og fellesopplevelser, og det er de store blockbusterne som sørger for kinoinntektene. Av norske filmer er det barnefilm og den nær sagt årlige filmen om en krigshelt som sørger for at hjulene går rundt. Bare et lite fåtall av de rundt 30 norske spille- og dokumentarfilmene med kinopremiere i 2017 innfridde «kravet» om å nå et publikum utover sin kjernemasse. Det største lyspunktet var Iram Haqs «Hva vil folk si», i utgangspunktet en mellomfilm som trakk over 100.000 til kinoene, og som ble unntaket fra regelen om at den såkalte mellomfilmen som er død.

Haqs film, som for øvrig vises under TIFF som en del av kritikerprogrammet, men også festivalen i seg selv blir eksempel på og målestokk for hvordan film kan formidles til massene, enten de er laget på luft og filmkunstneriske ambisjoner, eller med privat og offentlig millionstøtte. Hvert eneste år blir man som gjest under TIFF slått av hvordan kinokultur blir folkebevegelse. Iram Haq har med sin film truffet en nerve med en historie et større publikum er nysgjerrig på, og som åpner seg for omverdenen idet den greier kunststykket å nå ut til flere enn det relativt begrensede publikummet den i utgangspunktet var rettet mot. «Hva vil folk si» viser at det ikke nødvendigvis behøver å være filmene som er smale, men nedslagsfeltet som er for snevert. Haq har knekt koden for hvordan nedslagsfeltet kan utvides nettopp gjennom å ha tro på at historien bærer så sant den fortelles og formidles på riktig vis.

Så vel filmskapere som skal finne kjernen i det de ønsker å formidle, som distributører og kinosjefer, vil måtte innse tiden for aggressiv markedsføring av samlebåndsfilmer og det Helgeland kaller uinteressante filmer er ved å renne ut. Strømmemarkedet og andre visningsplattformer overtar som samlebånd for den lettvinte underholdningsfilmen og intetsigende mellomfilmen, mens kinoene er i ferd med å bli det bibliotek og litteraturhus er for litteraturen, og Her viser TIFF vei når de – riktignok med festivalbegrepet som samlende overbygning – lykkes med å få nesten hva som helst til å framstå som like viktig som en «Hva vil folk si». Her står publikum i kø fra tidlig morgen for å sikre seg billetter til filmer fra og om Syria eller Libanon, her kan det bli ampert rundt oppslaget om at en tre og en halv time lang dokumentar om folkebiblioteket New York Public Library er utsolgt, og her trekker tung russisk tristesse tromsøværinger og tilreisende ut av barene og kafeene i hopetall. Internasjonale publikums- og kritikerfavoritter som russiske Andrej Zvyagitsevs «Savnet», Luca Guadagninos «Call Me By Your Name» og Sean Bakers «The Florida Project» er i TIFF-sammenheng for «blockbustere» å regne, mens de ellers gjerne er outsidere og knapt nok det når Oscars og store priser skal deles ut. Resten av TIFFs filmprogram definitivt for «arthouse» å regne.

Slik har det «alltid» vært i Tromsø. Både TIFF som et lyspunkt i mørketida og byens geografiske fortetting og påfølgende stemning av å oppleve noe sammen, er blitt regnet som årsak til suksessen og feststemningen som hviler over kinoene, både de store salene på Fokus og på ærverdige Verdensteatret. Men det er ikke alt. Det Tromsø-publikummet og ikke minst festivalens programmerere har skjønt, er at historiene vedkommer oss uansett hvor de fortelles fra, hvem de handler om og hvor de frakter oss hen. I det ligger også erkjennelsen av at om film skal nå ut til publikum utenfor festivalsesongene, så må de formidles ut fra et krav om vesentlighet. En spillefilm om en fattig jente på den indiske landsbygda, en dokumentar om konsetrasjonsleirturisme eller om høyreekstremisme i Hellas er vel så relevant som en historie om en norsk krigshelt, om ikke mer. Norske filmskapere og filmformidlere behøver ikke oppdra folk til å bekjenne seg til «arthouse»-begrepet, filmer laget utenfor den store studio- og produsentkverna og fra et utgangspunkt der filmkunsten vektlegges i like stor grad som historien som skal formidles. Om norske film- og kinoformidlere vektlegger vesentligheten, vil store publikumsgrupper kunne oppdage at antatt «hemmelige» titler fra verdens utkanter – sett med norske øyne – inneholder historier om mennesker som sliter med de samme valgene og tankene som vi gjør, kort sagt ikke er stort annerledes enn oss her i nord. Slik blir film vårt eget speilbilde, uavhengig av hvor den kommer fra.

Mer fra: Debatt