Debatt

Når religion blir makt

Ikke lett å si hva som er verst, ayatollaher som dirigerer politikken eller maktpolitikere som spiller på religiøse følelser.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Denne uken ble det holdt president- og lokalvalg i Iran. Antall kandidater til lokalvalget var rekordstort. Men før politikerne kunne stilles fram for velgerne, måtte de bevise at de var verdige. De som ikke passerte nåløyet, ble sjaltet ut. Den beslutningen var det Vokterrådet som står for. Det mektige rådet består av 12 menn som alle er nominert av landets øverste leder, ayatolla Ali Khamenei.

Betegnelsen «Vokterrådet» sier sitt. De fleste får frysninger på ryggen når de ser hvordan religiøse maktpersoner på denne måten tar kontroll over politikken. Få steder er det så gjennomført som i Iran, men også europeisk historie er full av slike fortellinger.

Når dette leses, befinner jeg meg i Andalucia i Spania. Jeg er turleder for en temareise om det konfliktfylte forholdet mellom islam og kristendom. Få steder har religion påvirket politikken mer enn her, og i disse områdene har man hatt politiske ledere som visste hvilke religiøse knapper man skulle trykke på.

Det er triste hendelser vi fordyper oss i. Man fylles med skam over hva trosfeller i tidligere tider kunne utrette i Guds navn. At Allahs etterfølgere ikke var det spor bedre, er ingen trøst. I Guds navn ble de verste handlinger utført.

Det sørlige Spania er blitt et valfartssted for nordmenn, men bare et fåtall kjenner til områdets turbulente historie. Her har romerske keisere, arabiske maurere og kristne vært i en kontinuerlig kamp om makt og innflytelse. Nye herskere har skyflet ut og forfulgt beboere i religionens navn. Det ble ikke vist nåde. Kristne og muslimer tok ut sitt verste når de kjempet om hegemoni.

Det mektige ekteparet dronning Isabella og kong Ferdinand jaget ut de siste gjenboende av maurere fra byen Granada i 1492. Noen år tidligere hadde ekteparet gitt klarsignalet for inkvisisjonen. De som ikke kunne bevise at de var rette troende, ble tatt av dage på bestialsk vis. Titusener møtte døden, blant dem jøder og muslimer og folk som ikke ble sett på som gode nok kristne.

Spania har strevd med å bli kvitt sin vanskelige historie når det gjelder sammenblanding av religion og politikk. Da den spanske borgerkrigen raste rett før andre verdenskrig, hevdes det at general Francisco Franco ble en ivrig kirkegjenger. De facistiske falangistene visste at det var viktig å få kirkens ledere med i kampen mot venstresiden. Franco lyktes og satt som Spanias diktator fram til sin dødsdag 20. november 1975. At kirkens folk så lett lot seg lure, er blitt stående som en skamplett. Dessverre har kirken ofte lent seg mot ultrakonservative på høyresiden i de store ideologiske konfliktene

At politiske maktpersoner bruker tro og religiøse følelser for alt det er verdt i kampen om velgerne, er blitt gjentagende. Slikt skjer også i Norge, og vi har garantert ikke sett slutten av sånne tendenser.

Men det er ikke nesten ikke til å forstå hvor lett religiøse går på limpinnen. Er det historieløshet? Eller skjer det et tap av gangsyn bare trosambisjonene blir høye nok?

Ikke lett å gi svar, men det ser mye grellere ut i historiens lys enn når man står midt oppi det. Derfor er det en god tanke å sette seg inn i de dårlige historiene. Det er flust av dem, enten det er i Iran, Spania eller andre steder.

Mer fra: Debatt