Når regionreform trumfer barna

Vi får snart en ny kommode hjemme. Den er stor og vi vet ikke helt om vi har plass til den. Men vi tenker å flytte en sliten bokhylle til et annet rom. Da får vi kanskje plass til kommoden, som vi ikke er helt sikre på hva skal inneholde. Vi er nødt til å rydde en del før det store møbelet skal innta leiligheten. For hvis ikke ender vi med mer rot enn før. Slik går det nemlig hver gang vi forsøker å gjøre om på strukturene i leiligheten, uten en plan.

Det er ikke alltid man er enige om hvordan man skal innrede. Litt sånn er det med regjeringens regionreform også, der 19 fylker skal bli til 11 regioner. Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag gikk ganske greit sammen. Viken-regionen skapte misnøye, og bråket rundt sammenslåingen av Troms og Finnmark ble ikke akkurat dempet etter folkeavstemningen før pinse. Men regjeringens kommune- og regionreform går sin gang, selv om gjennomføringsviljen virker sterkere enn evnen. Innen 2020 skal alt være på plass. Det er mildt sagt en formidabel ryddeinnsats som må til dersom det skal gå.

En total ommøblering av hele landet er ikke noe man haster igjennom. Det fikk den rødgrønne regjeringen erfare, da de la fram sin regionreform. Klokt nok valgte de å avlyse hele greia. Regjeringen som nå, ti år etter de rødgrønnes forsøk, forsøker å heve seg over motstand, bør sette reformen på vent. For det er altfor mange vanskelige spørsmål som må tas stilling til før gjennomføring.

Det nye kapittelet i historien om reformen som angivelig ingen vil ha, er rapporten fra ekspertutvalget som ble nedsatt for å finne nye oppgaver til fylkeskommunen. Forslagene møter sterk motbør, kunne vi melde i Dagsavisen tirsdag. Fagbevegelsen er provosert over at ekspertutvalget ikke vier nok oppmerksomhet til det faktum at forslagene vil ha betydning for nærmere 5.000 arbeidsplasser.

Tegning: Siri Dokken

Protestene er også sterke på barnevernsfeltet. Ironisk nok, siden det er nettopp bedring av barnevernet som er blitt brukt som argument for større kommuner. Ekspertutvalget foreslår like gjerne å fjerne ansvaret fra kommunene, legge ned den statlige Bufetat, og samle ansvaret for barnevernets første- og andrelinje i fylkeskommunen.

Frykten til Fellesorganisasjonen, som organiserer blant andre barnevernspedagoger, er at man mister nærheten til førstelinja i kommunen. Frykten til Bufetat er at det faglige miljøet forvitrer hvis statens rolle blir borte. Både Bufetat og Barneombudet advarer mot økende regionale forskjeller i barnevernet, dersom den statlige styringen blir borte. De eneste som egentlig klapper i hendene over slike ansvarsområder for fylkeskommunen, er fylkeskommunene selv.

Fylkeskommunen er på mange måter som en stor kommode som mange synes er ganske fin. Mange vil jo ha den der, men hva skal den fylles med? Og hva passer inn i den? Ekspertutvalget har funnet oppgaver som kan gi fylkeskommunen mer legitimitet gjennom at den får tyngre ansvarsoppgaver, med et høyere konfliktnivå, som igjen kan skape engasjement. Men er det viktigere å fylle fylkeskommunen med innhold, enn å sikre barnevernet en etterlengtet stabilitet? Barneombudet mener at nok en omlegging av barnevernet kommer på et dårlig tidspunkt. De står midt i en reform, og har vært gjennom store endringer. Det siste de trenger er en ny reform, advarer ombudet, som også etterlyser en vurdering av barnets beste. Dette er regjeringen pliktig til å sikre dersom endringer som involverer barn skal gjennomføres. Det er så langt ikke blitt gjort.

Også kulturfeltet er rasende over at tunge oppgaver foreslås flyttet til fylkeskommunen. Tirsdag skrev Kulturrådets leder og nestleder i Dagsavisen: «Dette kan rett og slett ikke tas seriøst». Logikken i at Nationaltheatret skal være statlig ansvar, mens Den nasjonale scene i Bergen skal være regional, er umulig å se.

Når fylkeskommunen skal få nye oppgaver, kun for å få mer ansvar, blir det vanskelig å skape entusiasme. For det framstår ikke som tydelig hvordan forslagene til ekspertutvalget skal gjøre det norske samfunnet bedre.

LO har stilt spørsmål ved om ekspertutvalget egentlig har hatt den nødvendige kompetansen og tidsrommet til å fylle mandatet sitt. Skal vi dømme ut fra reaksjonene på forslagene som regjeringen nå skal behandle, burde forslagene til nye fylkeskommunale oppgaver vært gjennomtenkt både en og to ganger til. Da må tidsfristen til 2020 flyttes, og regjeringen må gå grundigere til verks.

– Nå ser jeg fram til fortsettelsen med skrekkblandet fryd, sa Monica Mæland etter at hun fikk ekspertutvalgets rapport. Skrekken er fullt forståelig. For nå kan det gå skikkelig galt av sted.

Kommoden står og venter på oss, men vi tenker ikke å forhaste oss med å få den inn i leiligheten, før det er plass til den. Det bør ikke regjeringen og Monica Mæland gjøre med kommune- og regionreformen heller. Trumfer de gjennom endringene risikerer de et rotete Norge fylt av frustrasjon over mer enn navn på regioner og sammenslåinger.