Debatt

Når postkassa er tom

Hva kan Ketil Solvik-Olsen (Frp) lære av Postmann Pat?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Drømmen min var å bli astronaut. Men det var før jeg oppdaget postvesenet».

Sitatet over er hentet fra Postmann Pat. Mannen som med sin røde bil og sin svarte og hvite katt har lært generasjoner om hvem som leverer brevene i postkassa. Om det er lenge siden du har sett en episode, tro ikke at tida har stått stille i Pats hjemby Greendale.

Pat er nå ansatt i SPS, Spesialpakke Service, og får posten fram via bil og i særtilfeller helikopter. Posten skal fram, samme hva. Pat mottar ordrene sine på smarttelefon. Men pakkene, brevene og relasjonene er de samme som de alltid har vært. Og det er gode grunner til det. For alt forandrer seg ikke like fort som en skulle tro.

Her hjemme i den norske virkeligheten har vi et postvesen som har forandret seg mye de siste årene. Postens effektivisering er blitt trukket fram som et eksempel på en vellykket omstilling i offentlig sektor. Men reformeringen har sine skyggesider.
Etter nyttår ble A- og B-post slått sammen, noe som gir tregere postgang for forsendelsene som før ble definert som prioritert. For den jevne bruker betyr dette en noe mer langsom posttjeneste, men kanskje ikke så mye å hisse seg opp over. Men ser vi på det store bildet, på hele samfunnet, bør omleggingen opprøre oss mer.

Det blir nemlig dyrt for resten av samfunnet hvis Posten omstiller for raskt. Dagsavisen har den siste tida skrevet om hvordan beslutningen om å fjerne ordningen med A- og B-post rammer helsevesenet og Veterinærhøgskolen. Blant annet blodprøver av nyfødte barn, som er ment for å avdekke sykdom raskt, kommer for sent fram. Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen skriver i et debattinnlegg i Dagsavisen mandag at sykehusene kan bruke tjenesten «ekspress over natt». Men heller ikke denne leverer raskt nok. Og som Dagsavisen skrev i går, koster denne tjenesten mer for sykehusene å bruke enn gode gamle A-post. Så mye for offentlige penger spart.

Ikke bare tar det lengre tid å sende og motta post. Vi trenger ikke lenger sjekke postkassa hver dag. Leveringen av post på lørdager ble avsluttet i 2016. Nå har også forslaget om post kun annenhver dag fra 2020 skapt harme. Leveransen til postkontor eller post i butikk rammes ikke, kun postombæringen til hver enkelt sin postkasse. Det er i og for seg ikke en stor utfordring for alle, da sendingen av brev stuper, mens pakkeleveransen, som gjerne leveres til postkontoret eller post i butikk, øker. Men Senterpartiet er blant dem som har advart om konsekvensene for folk ute i distriktene, som har lang vei til nærmeste postkontor eller butikk. Undersøkelser har vist at misnøyen med postomleggingen er størst nettopp i distriktene.

Effektiviseringen rammer ikke bare brukerne. Opp mot 3.000 postansatte kan bli overflødige hvis postleveringen reduseres til annenhver dag. Ifølge leder i LO-forbundet Postkom, Odd Christian Øverland, støtter de ansatte reduksjonen i postdager fordi de innser realitetene. Dramatisk fall i inntjening på brev, samt at regjeringen ikke vil betale tilstrekkelig for de ulønnsomme tjenestene Posten er pålagt, gjør det nødvendig å sørge for omstillinger før kassa er tom.

De ansatte ønsker at Posten får tid til å sikre de overflødige en verdig avgang i det som kan bli den største nedbemanningen i Postens historie. Posten er pålagt en avkastning på egenkapitalen som burde gå til å sikre at ansatte kan slippe å bli sendt på gata uten gode ordninger, og dermed bli en kostnad for samfunnet i form av arbeidsledige, mener Postkom. Det er et rimelig krav som bør innfris. Både for de ansattes del, men også for at kuttene i Posten ikke skal koste dyrt andre steder.

En kan spørre seg om Solvik-Olsen burde sett litt mer på Postmann Pat. Kanskje han burde sett langfilmen «Postmann Pat blir kjendis» fra 2013. Ikke fordi den er spesielt god. Men den har et budskap som er verdt å ta med seg: Rask effektivisering er ikke nødvendigvis lønnsomt.

Pat lever sine gode dager og planlegger en reise med kona, som han skal betale ved hjelp av sin årlige bonus. Når arbeidsstedet hans plutselig blir utsatt for en ond mellomleder som fjerner bonusen, og vil effektivisere bort det aller meste, blir gode råd dyre.

Pat må melde seg på TV-programmet «Hvem har talent?» for å vinne penger til reisen med kona. Mens Pat bruker tid på sangkarrieren, ser mellomlederen sitt snitt til å produsere en rekke Postmann Pat-roboter, som effektivt, men brutalt leverer all post raskere enn noensinne.

Innbyggerne i Greendale er ikke fornøyde. De får stort sett posten sin, men den personlige kontakten, og Pats evne til å spore opp riktig mottaker og avsender, fordi han kjenner sine medborgere, har ikke robotene. Effektiviseringen skal vise seg å koste mer enn den smaker. Robotene gjør skader som Pat ikke ville gjort fordi han er et nærværende menneske.

Det er udiskutabelt at postvesenet må følge med i tida. Men for rask omstilling, som skaper kostbar svikt i andre systemer, og som skaper misnøye blant folk, tar noe svært viktig fra oss. Nemlig tilliten til at det grunnleggende i samfunnet vårt fungerer. For noen fører kuttene i Posten til en følelse av et samfunn man kjenner seg fremmed i.

Den onde mellomlederen mente Postmann Pat scoret lavt på effektivitet, men påpekte at han scoret høyt på å finne bortkomne dyr. Det er ikke alltid at en tjenestes viktigste oppdrag er å nå kun ett mål. Det ser man dersom man kjenner hele samfunnet rundt seg, og tar blikket opp fra enkeltbudsjetter og tall.

Mer fra: Debatt