I land som Storbritannia, Tyskland og Frankrike har konvertitter til islam utmerket seg i ekstreme grupperinger og flere terrorforskere påpeker at konvertitter er ekstra sårbare og derfor lettere å rekruttere.
Kari Vogt anslår at det er omtrent 1.000 nordmenn som har konvertert til islam. Størsteparten av norske konvertitter er kvinner som har konvertert i forbindelse med ekteskap med muslimske menn. Det er ikke så mange menn som konverterer, og med unntak av Trond Ali Lindstad og Yousef Bartho Assidiq, har de få det gjelder holdt en lav profil.
Det er imidlertid flere mannlige konvertitter nå enn før, noe som gjerne ses i sammenheng med fenomenet «kompis-islam»: ungdommer som har vokst opp med muslimske venner og slik får en naturlig tilhørighet til islam som de velger å utvikle når de blir eldre. Medienes intense fokus på islamrelaterte saker etter 11. september 2001, er også en sannsynlig årsaksfaktor til at unge mennesker konverterer.
Et interessant funn som går igjen i studier som har blitt gjort på konvertitter i Skandinavia, viser at valget om å konvertere i utgangspunktet ikke ble opplevd som annerledes enn andre valg man tar i et individualisert samfunn. Men det fikk mye større konsekvenser enn man på forhånd forestilte seg, på grunn av at valget blir mottatt som svært kontroversielt blant familien og storsamfunnet for øvrig.
Også i muslimske miljøer opplever nykonverterte å bli dratt i alle retninger av personer som gjerne vil overbevise om at akkurat deres retning innen islam er den beste. Trossystemer skaper modeller for både individuell og kollektiv identitet. Det sosiale fellesskapet man blir del av som muslim er helt avgjørende for hvilken opplevelse man får av religionen og hvordan man selv ender opp med å leve den ut.
Den franske islameksperten Olivier Roy skiller mellom to hovedtyper muslimsk religiøsitet han mener preger vår tids islam: humanistisk eller etisk islam og neofundamentalisme. Den ene formen for religiøsitet er emosjonell, åndelig og fokuserer på refleksjon, selvbevissthet og kunnskapstilegnelse. Denne religiøsiteten har en åpen holdning til storsamfunnet og oppfordrer til å ta aktiv del i det.
Den andre formen for religiøsitet er kjennetegnet av at man vektlegger å følge normer og innrette sine liv etter hva som er haram (forbudt) og halal (tillatt). Denne formen for religiøsitet tolker og framstiller de islamske prinsippene som udiskutable og uforanderlige sannheter. Det er en religiøsitet som er opptatt av å underkaste seg Guds lover, med en overbevisning om at det er det neste liv (etter døden) som virkelig teller, og at dette livet bare er et midlertidig sted hvor man får mulighet til å bevise sin dedikasjon overfor Gud. Disse to posisjonene eksisterer ikke i ren form i virkeligheten, men kan være nyttige som en illustrasjon på poler muslimer veksler mellom i sitt religiøse liv.
Et fellesskap kan sies å eksistere der det foregår en kognitiv og atferdsmessig utveksling og anerkjennelse av hverandres verdier, normer og regler, og kan bare bestå så lenge det som forener medlemmene oppleves som mer vesentlig og sterkere enn de faktorene som måtte skille dem.
Muslimer i en migrasjons- og minoritetskontekst har mange store interne uenigheter rundt hvordan islam skal forstås og formidles, men ytre press og stigmatisering bidrar også til at indre samhold vektlegges. Dette kan gjøre det vanskeligere å ta oppgjør med radikale og ekstreme tendenser i egne rekker, fordi man ikke ønsker å tiltrekke ytterligere negativ oppmerksomhet rundt ens gruppe og dermed også en selv.
Hva betyr det så å være radikal muslim? Den generelle betydningen av radikal er en person som ønsker gjennomgripende sosiale og politiske forandringer i samfunnet, men ofte når vi snakker om en person som har blitt radikalisert sikter vi til noen som er tilsluttet en voldelig ideologi, og er villig til å bruke vold for å oppnå sine mål. Dette er også slik PST bruker begrepet.
Her i vesten er det primært snakk om salafistisk jihadisme, en retning innen den verdensomspennende salafibevegelsen som motiverer unge muslimer til å fantasere om å ta til våpen for Guds ære.
I Norge har ikke salafibevegelsen fått ordentlig fotfeste før i de siste årene, mye takket være ordningen med statsstøtte til trossamfunn. Slik har norske moskeer sluppet å belage seg på saudiarabiske petrodollar for å overleve økonomisk.
Organisasjonen Islam Net er den desidert største og mest aktive salafistiske gruppen i Norge. De ønsker sharia i Norge, men de har samtidig et klart ståsted mot politisk vold. Deres metode for å få de ønskede samfunnsendringene er ved “dawa” - tradisjonelt en islamsk term som betyr å invitere ikke-muslimer til troen, men Islam Nets virksomhet minner mer om misjonering slik vi kjenner det fra karismatiske kristne grupper.
Vi har ingen åpne salafistiske jihadister i Norge som jobber aktivt for å endre det norske samfunnet med voldelige midler, men vi har noen som sympatiserer med slike grupper i utlandet og jobber for å øke støtten til disse. Blant den lille gruppen som mobiliserte til demonstrasjon foran Stortinget i januar mot Norges deltakelse i Afghanistan-krigen var en av de sentrale personene en konvertitt, dog ikke med etnisk norsk bakgrunn.
Det er selvfølgelig fint mulig å både være en del av det norske fellesskapet og det muslimske fellesskapet. Men for at dette skal fortsette å være like uproblematisk som det er i dag, må vi sammen jobbe for å styrke og framheve det som forener oss alle, og satse på effektive tiltak mot det som splitter og fremmedgjør.