«Man kan jo tenke seg hvilke reaksjoner det ville vakt dersom de økonomiske bidragene hadde gått til en organisasjon drevet Donald Trump», sa Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde da han i sommer krevde at regjeringen skulle stoppe sin støtte til Clinton familiens veldedige fond. Bindingene det ga Norge til en av kandidatene i en pågående presidentvalgkamp var ifølge Tybring-Gjedde altfor sterke. Uttalelsen er antakeligvis først og fremst et uttrykk for Tybring-Gjeddes sympati for Trump, Putin og andre høyreorienterte ledere med autoritære trekk, men like fullt treffer den ikke bare spikeren, men hele det politiske landskapet på hodet.
Skiftende norske regjeringer har i over et tiår støttet Clinton-familiens politisk-personlige veldedighetsarbeid med penger, og det at Hillary Clinton både har vært amerikansk utenriksminister og (potensiell) presidentkandidat ser ikke ut til å ha affisert noen. Clinton-familien befinner seg nemlig innafor den styrende konsensus. De tilhører en klasse, eller internasjonalt sjikt som gjennom politikk, kapital eller kombinasjonen av disse har tilgang til makt og forvalter denne makten innenfor det sjøl oppfatter som en gylden middelvei. I øyeblikket er dette sjiktet i krise. Deres evne til å vinne folket i valg smuldrer opp mellom hendene deres.
Det ser ut til å finnes en uuttalt konsensus om hva som er akseptabelt og hva som er utenfor rammene for folkestyre i Vestens demokratier. Og folkeviljen er ikke det avgjørende prinsippet her. Tvert om, når et flertall av engelske velgere vil ut av EU og stemmer for Brexit, er det folkets uforstand eller rasisme som anføres som årsak og problem. Når et flertall av Labours medlemmer ønsker seg Jeremy Corbyn som leder er det labours medlemmer som angripes av mediene og egne parlamentsmedlemmer, og når et overveldende flertall av amerikas velgere ikke ønsker seg Hillary Clinton som presidentkandidat, samles et bredt sjikt av politikere, finansfyrster og mediefolk seg rundt hennes fortreffelighet og Trump og Bernie Sanders tilsvarende håpløshet. Nå er Trumps dumheter så iøynefallende at de vanskelig kan oversees, men dermed skjules også bjelken i den tilsynelatende kompakte majoritetens øye. Den er ikke noen majoritet i det hele tatt. Den er et mektig og velskolert mindretall som møter flertallet med hoderystende fordømmelse. Kravene om omkamp i England, opprøret fra parlamentsmedlemmene mot Corbyn og Demokratenes frenetiske kamp mot Sanders er uttrykk for det samme som Norges støtte til Clinton-familien. En maktelite som har mista gangsynet.
Propagandister fra høyre og til dels venstresiden forklarer utviklingen som om den skulle være en konspirasjon. At en liten gruppe av Bilderbergere, kulturrelativister, kapitalister, muslimer eller jøder sitter sammen med politikerne og lager en slags masterplan de så slavisk følger for å oppnå sine mål. Det er like lite sannsynlig som det høres ut. Hemmelige selskaper fungerer alltid bedre i fiksjonen enn i virkeligheten. Dessuten trengs det ikke hemmelige selskaper eller konspirasjoner. Politikken som en Clinton eller Blair, Stoltenberg eller Solberg har kunnet enes om er utforma i EU-traktater, i handelsavtaler og i parlamenter, i møter mellom forretningsliv og politikk over tiår. Først nasjonalt, og så i større og større grad internasjonalt. Det er ikke en konsensus basert på ondskap eller sammensvergelse, men på som de fleste andre fellesskap på felles interesser og samhandling over tid.
Konsensusen handler først og fremst om en grunnleggende markedsliberalisme, nedfelt i stadig mer aggressive handelsavtaler og begrensninger på nasjonale politikere og parlaments rett til å utfordre markedet. Det er en lite sjarmerende politikk som neppe ville fått oppslutning fra intellektuelle, medier og sosialdemokrater om den ikke var kombinert med liberale standpunkter i verdispørsmål. Likestilling, ytringsfrihet, likeverd for homofile og andre seksuelle minoriteter og likebehandling uavhengig av hudfarge og etnisitet er også en del av denne fornuftens konsensus. Det gir seg uttrykk i en relativt positiv holdning til innvandrere og en liberal innvandringspolitikk. At denne politikken ikke er drevet så mye av liberalitet som et markedsliberalistisk ønske om tilgang på billig og rettighetsløs arbeidskraft, ser ikke ut til å affisere den mektige sentrum-venstresidens begeistring for helheten. Det er uenighet innenfor dette sjiktet, og det foregår politisk kamp, men aldri klassekamp. Avstanden fra Knut Arild Hareide til Marie Simonsen kan synes stor, men de befinner seg begge trygt innafor Hillary Clintons verden. En tilsynelatende arbeiderklasseløs verden.
Krisen i dette sjiktet er todelt. Det mest åpenbare er opprøret mot politikken som kommer til uttrykk både i støtte til høyreekstreme partier og til reelle venstresidepolitikere som Corbyn og Sanders. Det andre problemet er det Tybring-Gjedde pekte på i sommer, den politiske delen av dette sjiktet ser ut til å glemme at deres posisjoner baserer seg på folkestyre, ikke deres egen fortreffelighet. Kapitalmakta trenger ikke ta hensyn til folk, men familien Clintons posisjon kommer fra de amerikanske velgerne. Sjøl om Wall Street og de store amerikanske selskapene gjør sitt beste for at de skal beholde posisjonen, var hun inntil nylig sidestilt med motkandidaten Bernie Sanders og p.t. sidestilt med Trump. Pengene til Clintonfondet er en bagatell i seg sjøl, men de er symptom på noe annet og langt farligere. Et styrende sjikt som er i ferd med å bli fartsblinde overfor folkestyret. Når folket vender seg mot politikken deres, ser det ut som de aller helst skulle ønske at de kunne velge hverandre. Uten innblanding fra de uutdannede og uskolerte massene som kan komme til å stemme landet ut av EU, velge Trump til president eller en fagforeningsaktivist som leder for arbeiderpartiet. Denne fartsblindheten kan fort bli et større problem enn villmannen Trump.