Ikke alle gleder seg til å sette seg på fly i sommerferien. For de fleste av oss er flyet en tur til et sted fritt for hverdagsbekymringer og stress. For andre er flyet transport til et fengsel. For noen av dem som tror de bare skal på ferie til hjemlandet, blir det en skjebnesvanger sommer, og flere pulter på skolen kan stå tomme etter ferien.
Negativ sosial kontroll arter seg på mange ulike måter, og sommeren er kjent for å være høysesong for ekstrem kontroll som tvangsekteskap, gjenoppdragelsesreiser, kjønnslemlestelse og jomfrusjekk. Hver sommer sender derfor regjeringen ut en advarsel til alle landets kommuner og fylkeskommuner med formål om å øke beredskapen gjennom et tverrfaglig samarbeid. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) gjennomfører også årlige kampanjer om hvor man kan få hjelp.
Hvor mange det er som utsettes for ekstrem kontroll, har vi ingen omfattende statistikk på, men i Bufdirs årsrapport for 2017 kommer det frem at Kompetanseteamet har veiledet i 560 enkeltsaker. 25 prosent av sakene gjaldt tvangsekteskap. Trusler og vold i æresrelaterte saker toppet statistikken. De regner også med store mørketall.
Det er ikke alltid ungdommene klarer å si ifra, men de er modige når de gjør det. Det kan være en telefon til Røde Kors-telefonene uker før avreise, det kan være en samtale med helsesøster på skolen dager før sommerferien, og det kan være en lapp levert i passkontrollen eller en telefon på toalettet på flyplassen. Nå hører vi også om «skje i trusa»-trikset.
Metoden er opprinnelig fra Storbritannia i 2013, lansert av Karma Nirvana, en frivillig aktivistgruppe mot tvangsekteskap. De oppfordret jenter som fryktet ekstrem kontroll til å putte en skje i trusa før avreise slik at alarmen i sikkerhetskontrollen på flyplassen gikk. Det har reddet mange liv.
I Sverige har det også vært stort fokus på dette i forkant av sommeren. Myndighetene har inngått samarbeid med det som tilsvarer Avinor, som sørger for at alt av sikkerhetspersonell på flyplassene vet hvordan de skal reagere i slike situasjoner. Sikkerhetspersonalet på flyplassene vet med andre ord hva en skje i trusa betyr.
Trikset har vært omtalt også i norske aviser før sommerferien. Tale Maria Krohn Engvik, kjent som Helsesista på Snapchat der hun kommuniserer med ungdom om alt som gjelder helse, har nevnt det for sine 40.000 unge følgere.
Men gjør flyplassene her noe med det, slik som i Sverige og Storbritannia? Fra Avinor er svaret klart: Flyplassene her hos oss har ikke særegne rutiner og retningslinjer dersom noen skulle dukke opp med et rop om hjelp og en skje i trusa.
Spørsmålene er mange etter min kommunikasjon med Avinor. Har de rutiner for hvordan de vurderer ulike former for sosial kontroll som kriminelle eller ikke? Hvordan møter de foreldrene? Er det noen med kompetanse på området som bidrar? Og viktigst av alt: Hvordan blir jentene eller guttene som står i sikkerhetskontrollen med en skje i undertøyet møtt? For at ungdom skal kunne si ifra når alarmen har gått, er det behov for tilrettelegging som gjør dette mulig. Blir de tatt til siden alene, slik at de kan fortelle hva som er galt – uten noen påvirkning fra foreldrene?
Det er hittil ikke blitt meldt om slike tilfeller på norske flyplasser, men det kan være mange årsaker til det: Foreldrene har oppdaget skjeen og lest om det i nyhetene, ungdom som ikke er klare over det eller egne rettigheter, frykten for konsekvensene, eller at man ikke engang kjenner formålet med reisen før man sitter på flyet.
Poenget er ikke at akkurat denne måten å varsle på skal fungere. Poenget er heller ikke metoden i seg selv. Poenget er at ungdom som sier ifra, skal bli møtt med god og effektiv hjelp. Det krever et tverrfaglig samarbeid mellom ulike instanser, og tverrkulturell kompetanse.
Et annet poeng er forebyggende arbeid. For det vil ikke alltid fungere, noe som kan utgjøre en sikkerhetsrisiko, og som avhenger av at flyplassene har rutiner på og kjennskap til fenomenet. Skjeen er ikke annet enn en kriseløsning som kan redde liv i siste liten. Ungdommers frihet skal ikke avhenge av om de fikk lagt en skje i trusa eller ikke. Om alarmen på flyplassen piper eller ikke.
Det er arbeidet som blir gjort for å hindre at ungdom havner i den situasjonen, som er helt avgjørende. Det er skoler som opplyser, organisasjoner som informerer om hjelp, det er minoritetsrådgivere som rådgiver og politikere som innfører tiltak. Det er de gode og trygge løsningene man har i krisesituasjoner, som redder liv.
Mye tyder på at Avinor ikke tar nok på alvor den sårbare situasjonen ungdommer kan stå i, og behovet for særegne tiltak, retningslinjer og rutiner på flyplassen for å avdekke slike forhold. Når ungdommene står der, på siste stopp før avreise, med en siste utvei, på vei til en tur som kan bli skjebnesvanger, bør noen ta hintet. Og alle ansatte bør vite hva de skal gjøre hvis noen hvisker hjelp.
Det er ikke skjeen som redder liv, men de som tar varslerne på alvor. Vi kan bedre enn dette.