Teknologi forstyrrer samfunnsordningen og driver fram grunnleggende sosiale og arbeidsmessige endringer. Det er derfor vi snakker om industrielle revolusjoner. Nå argumenter mange for at vi er på vei inn i en ny.
For nå har automatiseringen også begynt å flytte seg oppover kompetansehierarkiet, og adresserer i økende grad oppgaver som krever komplekse ferdigheter, kunnskap og ofte fingerfølelse, kreativitet og resonnering. Teknologi vil i økende grad erstatte eller forenkle oppgaver utført av advokater, regnskapsførere, maskinoperatører, ingeniører, fotballdommere, oversettere, finansanalytikere, sjåfører, sykepleiere og leger.
Dette er den smarte industrielle revolusjonen, hvor datamaskiner gjør oppgaver vi trodde var forbeholdt mennesker, hvor en rekke nye teknologier smelter sammen de fysiske, digitale og biologiske verdener, og hvor alle fagområder, økonomier og næringer er påvirket, ja utfordret.
Ulike rapporter indikerer at vi i det neste tjue årene vil miste halvparten av dagens arbeidsplasser til teknologiske løsninger. Samtidig vil teknologi dramatisk endre de gjenværende yrkene og skape nye. Da er det bra at vi i Norge har et godt utgangspunkt for å styre utviklingen.
For det første er det er få land i verden som er så digitaliserte og teknologisk forberedte som Norge, og hvor teknologi er så godt distribuert og tatt i bruk.
For det andre kan vi forhandle oss inn i denne framtiden. Utviklingen vil forandre viktige samfunnsfunksjoner, utfordre store profesjonsgrupper, og skape nye konfliktlinjer i arbeidslivet. Men den norske arbeidslivsmodellen, som gir arbeidstakere en viktig rolle i organisasjonsendringer og demper uheldige omstillingsvirkninger, er et komparativt fortrinn.
For det tredje har de omfattende strukturendringene i universitets- og høyskolesektoren de siste årene ført til en viktig akademisering av de profesjonsfaglige miljøene. Når fagenes kunnskapsgrunnlag, metoder og utviklingskontekst styrkes, styrkes også evnen til å ta i bruk teknologi.
Mens teknologien utvikler seg stadig raskere, endrer ikke politikk, forvaltning, utdanning og sentrale deler av arbeidslivet seg like raskt. Utviklingen i samfunnet bremses, formes og tilrettelegges av dets sosiale og kulturelle særtrekk og institusjoner. De norske særtrekkene kan nok en gang vise seg å være en av våre viktigste fordeler.