Debatt

Når det skytes på budbringeren

Angrep på pressefolk er et angrep på vår rett til å vite.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

De kommer stadig tettere synes det som, nyhetene om at kolleger er drept på jobb. Sist uke var det ni kolleger i Kabul, og ytterligere en i Khost, også i Afghanistan, som betalte den ultimate prisen. De ni første pressemedarbeiderne ble drept da en bombe gikk av ved et åsted for en tidligere eksplosjon. En bombe som var timet til å gå av da hjelpepersonell og journalister kom til stedet. Slike angrep har ikke bare som mål og skape mest mulig ødeleggelse og død, det er et budskap til dem som forsøker å fortelle om det. Det er angrep på budbringerne.

Nylig kom også Reportere uten grensers (RSF) årlige pressefrihetsindeks. Øverst på organisasjonens indeks står Norge. I år igjen, like over Sverige. Vi er altså rangert best av 180 land, med Nord-Korea på bånn. Vi er en slags verdensmestre i pressefrihet, målt på lovverket vårt, hvordan forholdene er lagt til rette for meningsbrytning, og ikke minst hvor ofte vi som pressefolk tas til retten, eller på andre måter blir sanksjonert. Dette siste er stadig et problem i altfor mange land. Tilfeldighetene skulle ha det til at pressefrihetsindeksen kom samme dag som 14 ansatte i den tyrkiske avisen Cumhuriyet ble dømt. De er dømt for å ha hjulpet det den tyrkiske staten anser for terrororganisasjoner gjennom det avisen har publisert. Blant dem var en gravejournalist, en kommentator og en satiretegner. Tyrkia har det siste året falt to plasser på indeksen, fra 155 til 157. Også andre land i vårt nabolag har rast på indeksen, verdt å merke seg er Malta og Slovakia: Malta ned 18 plasser, til 65, Slovakia ned ti plasser til 27. Årsaken er drapene på journalistene Daphne Caruana Galizia og Jan Kuciak, to undersøkende journalister som etterforsket korrupsjon blant egne politikere. Hvem som står bak mordene er fortsatt ukjent.

Mens det ifølge Reportere uten grenser fortsatt er gode forhold for pressen i de fleste europeiske land, går det dårligere i Asia og Midtøsten. De landene der det står dårligst til er merket med svart hos organisasjonen. Aldri har det vært så mange land i svart som i årets indeks. Et svart belte strekker seg fra Nord-Korea i øst, via Kina, Sentral-Asia og ned i Midtøsten og Nord-Afrika. Noen av disse landene betegnes av organisasjonen som «svarte hull» – store områder der bortimot ingen fri informasjon slipper ut. Irak og Jemen er slike land, her er det livsfarlig å være journalist. Det er det også i Syria. I løpet av bare de fire første månedene av 2018 er seks mediefolk drept på jobb i disse landene, ifølge Committee to protect journalists. Ytterligere to er drept i Gaza, noe som gjør denne regionen til verdens farligste for oss pressefolk. Og ti ble altså drept i Afghanistan på en enkelt dag.

Det eneste kontinentet som gjør det litt bedre på årets indeks i forhold til i fjor er Afrika. Her står det litt bedre til med pressefriheten i enkelte land, og samlet. Men også her finnes det svarte hull, hvor pressefolk blir drept, som Den sentralafrikanske republikk og Sør-Sudan (på 112. og 144. plass).

Tendensen er altså klar, det blir verre å være journalist. Men det skyldes ikke bare krigshandlinger, slik som i Afghanistan, Syria og Jemen. Både Reportere uten grenser, og andre som overvåker situasjonen for mediefolk rundt om, peker på at det de siste årene har blitt mer legitimt å angripe journalister eller nyhetsorganisasjoner verbalt. Anført av president Donald Trump i Det hvite hus er det rett og slett blitt greit å anklage journalister for å juge, vri og vrenge, i stedet for å svare på spørsmålene. I USA har man fortsatt et sterkt lovverk som beskytter pressen, men i land hvor dette ikke er på plass, kan anklager om at journalister er løgnere eller sprer falske historier få rettslige følger. Eller det som verre er. RSF peker på at hatretorikk mot medier pisker opp stemningen i så ulike land som Filippinene (133. plass på årets indeks) til Tsjekkia (34. plass). Retorikken er farlig mener organisasjonen, den truer selve demokratiet, gjennom å true journalister.

Både Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening har med jevne mellomrom advart mot at også vi, norske mediefolk, trues i større grad enn før. Vi kjenner til det alle sammen, det er kommentarer, og meldinger og telefoner om natta. De fleste av oss klarer å logge av med jevne mellomrom, det er jo ikke personlig sier vi til oss selv og eventuelt bekymrede familiemedlemmer. Men Malta og Slovakia er ikke så langt unna. Det er jo heller ikke Russland, hvor journalister er blitt angrepet i årevis (på 148. plass). Eller Tyrkia.

Og formålet med retorikken mot pressen er den samme her hjemme som de mer konkrete angrepene på pressefolk i krigsområder – noen vil kontrollere eller stoppe informasjon. Å drepe budskap gjennom å angripe budbringeren er fortsatt altfor vanlig.

Mer fra: Debatt