At de fleste ulykker skjer i hjemmet er ekstra sant for kvinner og barn som bor sammen med voldelige menn. Og i norske rettsaler blir kvinner moralsk straffet for utroskap. Hva vil vår nye barne- og familieminister Kjell Ropstad og justisminister Tor Mikkel Wara gjøre for å få slutt på det?
Mens drapsstatistikken generelt er synkende, er partnerdrapsstatistikken stabil, og en oversikt fra Kripos viser at hele 72 prosent av drapene fra 2008 til 2017 ble begått i offerets, gjerningspersonens eller et felles hjem.
Menn som mishandler partnerne sine får generelt mildere straffer enn tilfeldige voldsmenn, spesielt hvis retten mener at "det er berettiget grunn til harme". Eksempler på dette er mannen fra Stavanger som i 2017 ble ilagt 30 timers samfunnsstraff for å ha banket opp kona si på særdeles brutalt vis etter å ha oppdaget at hun hadde vært utro.
En tilsvarende sak var også oppe i tingretten i Kristiansand. En gravid kvinne ble slått, sparket og påført kutt på kroppen av sin samboer. Men fordi voldsmannen nettopp hadde fått vite at hun hadde vært sammen med en annen mann, endte også denne dommen i en kort samfunnsstraff.
Du slipper altså langt rimeligere fra voldsutøvelse, dersom du kan skylde på sjalusi. I praksis er utroskap juridisk straffbart for kvinner.
I tillegg er vanlig straff for voldsutøvelse - dersom de i det hele tatt blir dømt - allerede lav. I 2017 er det flere eksempler på menn som ble dømt for å mishandle koner og barn grovt i over tjue år. Dommene har gjerne endt på 2-3 år i fengsel, det er et moralsk og juridisk problem. Jeg skriver krim om destruktive menneskelige relasjoner, men virkeligheten overgår dessverre altfor ofte fantasien.
Kvinner som forelsker seg i feil menn. Menn som ikke vil gi slipp. Menn som slår, mishandler eller dreper kvinnen de engang elsket. Som de kanskje fremdeles elsker.
Det skjer i alle samfunnslag. Om ytterdøreme ytterdørene er av kostbar teak, eller slitt finer, ingen av dem beskytter kvinnene og barna, når faren – i dobbel betydning - allerede befinner seg på innsiden.
Fra 2000 har minst 149 kvinner blitt drept av nåværende eller tidligere kjæreste, ektemann eller samboer. Tallet på de som overlever, de som tier eller rømmer, er langt høyere. Det er 444 personer som lever under det som kalles kode 6 – absolutt hemmelighold. 184 av dem er barn. I 2017 overnattet 1662 kvinner og 1483 barn på norske krisesenter. I 94 % av tilfellene flyktet de fra en mann. Altfor mange små barn lever midt i en privat krig, for siden å ta med seg traumene og arven videre.
Bare i 2017 ble over 3000 tilfeller om vold i nære relasjoner anmeldt til politiet. Det var 2324 anmeldte brudd på besøksforbud, og det ble utlevert 1440 mobile voldsalarmer. Til enhver tid er det flere tusen kvinner som lever på flukt eller går med voldsalarm. Urettferdigheten blir komplett, når man vet at bare 10-15 voldelige overgripere går med såkalt omvendt voldsalarm, en alarm som varsler dersom de nærmer seg den de har forbud mot å besøke.
Tallene i statistikken er dystre, og mørketallene er store. Mange kvinner venter lenge før de bryter ut av voldelige forhold, noen gjør det aldri. Barn, barnebarn, hus, økonomi og fasade, det er mye som kan holde destruktive par sammen. Etter mange år med psykisk og fysisk vold, har kvinnene ofte mistet all selvtillit og selvfølelse, de føler seg like små som de blir fortalt at de er. Mange av dem, som mine kvinnelige hovedpersoner, har også en bakgrunn og oppvekst som gjør at de tror at de får den behandlingen de fortjener. Vold og misbruk er den eneste form for «kjærlighet» de kjenner til.
Hva er det som gjør at menn som gjerne kan framstå som kjernekarer i nabolaget, går hjem til den de sier de elsker høyest, og voldtar, slår, mishandler, dreper? Og hva gjør det med kvinnene og barna som lever med dem? Når det ene stedet de fleste av oss anser som helt trygt, «hjemmets lune rede», blir det farligste stedet av alle? Når skolen eller arbeidsplassen blir fluktstedet, og ferier og helger blir et sant helvete?
Tar mannen livet av seg etter drapet eller drapene, kaller vi det en familietragedie. Er det mørkhudede som begår ugjerningen, kaller vi det æresdrap. På den måten skaper vi en illusjon om at det enten er en tragedie, en trist hendelse som ingen egentlig kan noe for, eller et drap begått av en utlending, oppvokst i en æreskultur som er oss fremmed. Men voldsmannens hudfarge hjelper uansett ikke de kvinnene og barna som blir mishandlet og slått.
2018 var ikke noe unntak. De fleste ulykker skjer fremdeles i hjemmet, men mange av dem er ikke ulykker. Det er mishandling, overgrep og i noen tilfeller; drap. For altfor mange kvinner og barn er deres eget hjem det farligste stedet de kan oppholde seg. Det gir meg stoff til mange bøker, men hver skjebne jeg dikter opp, har rot i virkeligheten. Ekte kvinner, ekte barn. Ektemenn. Familier som lider.
En dag drømmer jeg om at det jeg skriver skal være fri fantasi. Men da må noen ta ansvar.
***
Kronikken er tidligere publisert i VG og Østlandsposten.