«Skuespillerne trakk seg fra NRK-serie», kunne VG fortelle torsdag. Det skal ha fått NRK til å kansellere de to neste planlagte sesongene av «Nesten voksen». Dermed har «Nesten voksen» skapt TV-historie, igjen. Serien ble slaktet av kritikerne, og fikk terningkast en av undertegnede, fordi den var noe av det dårligste jeg har sett levert av en norsk TV-kanal i nyere tid. Det skyldtes blant annet at den bød på et oppsiktsvekkende svakt manus, famlende skuespill og en antikvert tilnærming til sjangeren TV-komedie. Dette skulle være den nye «Side om side», men der forstadskomedien med Vidar Magnussen og gjengen bød på sjarm og litt galskap hadde den mer urbane «Nesten voksen» knapt en humorsetting eller punchline å by på.
Nå går «Nesten voksen» inn i norske TV-krøniker som den aller første som blir kansellert fordi skuespillerne ikke ville være med lenger. Det kan jo være at skuespillerne ikke orket tanken på å levere flere flaue forsøk på vitsepoeng, eller se Hans Olav Brenner gå rundt i den teite lua inne.
Det er unikt, også i internasjonal TV-sammenheng, at store deler av en skuespillerbesetning forlater en serie, spesielt en med rundt 700.000 seere. Derfor kan det selvsagt være tilfelle at NRKs ledelse skyver skuespillerne foran seg i et forsøk på å ikke tape ansikt. Det er programledelse og redaktører som kansellerer TV-serier, ikke skuespillere.
Men de liker ikke tape ansikt på Marienlyst.
At «Nesten voksen» er kansellert er ikke noe tap for norsk fjernsyn. Norsk drama har kommet så mye lenger i kvalitet og nivå enn det «Nesten voksen» faktisk var.
Det oppsiktsvekkende er at NRK Underholdningsavdelingen forsøkte å holde liv i forestillingen, og brukte nær en million kroner på å utvikle et manus til en ny sesong. De pengene kunne vært brukt på noe mer nyttig.
Hvorfor klarer ikke NRK å lage en god komiserie? Talentene og flinke folk finnes jo, noe «Kampen om tilværelsen» tydelig beviste. Svaret er komplekst, det handler om sjangervalg, målgruppetenkning, gode ideer, vilje til satsing, men også mot til å tenke nytt, og kanskje til å våge å provosere.
Det er ikke sikkert det er riktig av Underholdningsavdelingen i NRK å gå for komediesjangeren i «Hjarte på rette staden»-sendetiden lørdag kveld. Det er «Nesten voksen» beviset på. For å nå de store seergruppene i det som stadig er familie-TV-tida, må komedien, i følge «Nesten voksen» være så tam, humoren så «bred», vitsene så lettfattelige og ufarlige at de når «alle».
Men det verste med brede komiserier som «Nesten voksen», samt «Side om side», er at de fungerer ekskluderende for en del av befolkningen.
Det er jo bare etniske og hvite nordmenn med i disse norske fortellingene. Det mangfoldige Norge slipper ikke til i beste sendetid – i lørdagsfamilieunderholdningen. I 2018 holder ikke det mål. At underholdningsredaktør Charlo Halvorsen innrømmet at NRK kanskje hadde gjort for dårlig jobb med «Nesten voksen» er også for lettvint. For samtidig som «Nesten voksen» vakte oppsikt med sin endimensjonale, uvirkelige hvite norske setting, var alle de nye seriene fra hans avdeling lansert i januar, besatt av hvite skuespillere og komikere. Det mer enn antyder at NRK og TV-bransjen fortsatt ser på etnisk hvite nordmenn som best butikk. AT skuespillere med annen enn norsk etnisk framtoning kan bety færre seere.
«Nesten voksen» var resultatet av Underholdningsavdelingens tilsynelatende kommersielle strategi, som sier at hvite, kjente norske skuespillere går bedre på TV enn en serie med ukjente skuespillere med mørkere hud.
Dette fortalte castingbyrået bak «Nesten voksen» til Morgenbladet etter TV-slakten av serien i januar.
En frekkere og mer opplagt komedie som «Svart humor», hvor innvandrere blir konfrontert med kunnskap og holdninger til alt som er norsk, har denne sesongen fått sendetid seint på lørdagskvelden, rundt klokka elleve. Hvis poenget er å underholde det brede lag av befolkningen med god humor, hvorfor ikke plassere «Svart humor» i beste sendetid klokka åtte? Den tanken er åpenbart for farlig for Charlo Halvorsen, han som en gang moret oss med rå, skarpladd humor i «Revolvermagasinet».