Ordene var harde og uforsonlige i stortingssalen forrige uke, men Knut Arild Hareide var ikke så bastant. De som ventet på de klare signalene fra ham, fikk ikke svar før torsdag morgen. Da hadde Hareide kvelden før varslet Erna Solberg om at mistilliten var for stor til at Thommessen kunne bli sittende.
Det er mange som lurer på hvorfor KrF var så nølende. Noen tok det som politisk taktikkeri. Andre mente det var et forsøk fra det lille partiet å holde på oppmerksomheten så lenge som mulig. Begge analysene er trolig feil. Kanskje var det så enkelt at det hadde med menneskesynet til de kristelige partiet å gjøre. Kunne partiet se seg selv i øynene når én person til de grader ble gjort til syndebukk?
KrFs velgermasse kan noen ganger oppleves som prektige og fordømmende, men det er ikke hele bildet. Når enkeltpersoner kommer i trøbbel, er det en god, kristelig dyd å vise nåde. Det gjør at KrF i slike saker oftere har en mykere tilnærming enn det de politiske konkurrentene har. KrF er ytterst sensitive når de får tilbakemeldinger fra folk om at nå kjøres det for hardt mot en enkel person. Medietrykket mot stortingspresidenten ble mer enn voldsomt. Til tider måtte han oppleve det som rene gapestokken. Det ligger djupt i partiets gener at folk skal gis en ny sjanse, enten de befinner seg høyt eller lavt i samfunnshierarkiet. KrFs velgere skal i hvert fall ikke få inntrykk av at deres politikere tar lett på hvordan mennesker behandles. Partiet skal vise nåde fremfor å gi folk nådestøt.
Da Thommessen ble gjenvalgt, var byggeskandalen blitt betydelig. Men Solberg valgte å gå for Thommessen, til tross for sterke innsigelser, både fra partifeller i Høyre og hos opposisjonen. Etter mye om men gikk også KrF inn for gjenvalg. Her ligger trolig den andre forklaringen til KrFs vegring i februar og mars 2018. På Vestlandet murres det nå ganske kraftig mot at KrF ikke er mer aktive for å finne sin plass i en borgerlig regjering. Konflikten mellom borgerlige anlagte folk på Sør- og Vestlandet og mer venstreorienterte KrF-politikere på Østlandet, er i ferd med å spisse seg til.
Når KrFs varaordfører i Bergen, Marita Moltu, går til et så drastisk skritt som å fristille seg, er det uttrykk for en frustrasjon som hun ikke er alene om i KrF vestpå. Var KrF for raske på labben til å kaste Thommessen, kunne det bli tolket som en bekreftelse på at KrF skjeler mer til venstresiden. Og det ville også bli tolket som en ydmykelse av statsministeren.
Hvis Hareide om noen måneder skal forhandle med de øvrige regjeringspartiene om regjeringsdeltakelse, vil det kanskje ikke være lurt å ha på rullebladet at de felte Thommessen. Nå har Solberg kvittert ut for denne engstelsen. Invitasjonen til å gå inn i regjering står ved lag.
KrF brukte tid, men stortingsgruppa trakk en konklusjon om at nådestøtet mot Olemic var uunngåelig. Velgerne ville ikke forstå at et ansvar ikke skulle gjøres gjeldende. Nådestøtet ble ikke utført med fryd og gammen. Det var en nødvendig politisk handling. Hareide setter sin lit til at partiets velgere og i særdeleshet de i partiet som ivrer for et nærmere borgerlig samarbeid, ser at ansvar må få en konsekvens.
De som kjenner KrFs innerste hjerte, vil mene det var en nødvendighet å gi den vonde prosessen tid. Hareide kan møte Olemic med et åpent blikk.