For meg har alle de folkene som innbefattet tidligere Sovjetunionen vært en viktig del av livet. Det begynte med sporten, skøyter da i første omgang. Den fenomenale sprinteren Jevgenij Grisjin, førstemann i verden under den uoppnåelige 40-grensa. Viktor Kositsjkin som kom på annen plass da Kupper’n like etter gjorde sitt legendariske 15.46.6 på tier’n i Squaw Valley. Og den enarmet langdistanseløperen Vladimir Sjilikovskij, for en prestasjon. Vi husker Alexandr Zavjalov, mannen som ble dømt likt med Oddvar Brå da sistnevnte brakk staven i Oslo i 1982. For ikke å snakke om den «gale» Koba Zakadze som hoppet med nesa langt under skituppene. Etter hvert utvidet interessene seg til å gjelde kultur. En av de sterkeste minnene mine var en filminnspilling av Gorkis memoarer «Min barndom».
Jeg husker fattigdommen, men også menneskenes evne til å klare seg. Dostojevskij er en av mine største favoritter. Hans Brødrene Karamazov er kanskje den største romanen jeg noen gang har lest. I musikken gleder jeg meg stadig over Dmitrij Sjostakovitsj. Under sluttfasen av annen verdenskrig gikk sovjetiske styrker inn i Finmark, og drev nazistene sørover. Etter krigen dro de pent hjem igjen. Den hjelpen russerne ga Norge, var uvurderlig. Tyskerne sendte mange russiske krigsfanger til Norge. I Tønsberg-området er særlig fangeleiren på Midtre Bolærne kjent. Båndene mellom nordmenn og russere, ukrainere osv. er uutslettelig. Jeg har lite til overs for Vladimir Putin og det han gjør i Ukraina. Han gikk uprovosert inn i Krim, han ser gjennom fingrene med at sivile passasjerfly blir skutt ned av sine støttespillere, han oppildner folk i Øst-Ukraina til å gjøre opprør mot «fascistene» i Kiev, og han støtter separatistene med våpen og soldater. Dette er mot folkeretten, mot avtaler Putin selv har undertegnet og kan ikke forsvares. Men ...
Dette «men» er det ukrainske og russiske folk. Ifølge Indra Øverland ved NUPI er nå 260.000 mennesker på flukt fra Vest-Ukraina, 814.000 har flyktet inn i Russland.
Andre sier tallet er 1,5 mill. flyktninger. Det er krig i landet. Hver dag drepes et titalls mennesker. Bestemødre gjemmer seg i kjellere, de har ikke mat. Ukraina, det gamle kornkammeret i Europa. Bankene er stengt, lønn blir ikke utbetalt, folk lever i en forferdelig angst, kulene flyr rundt hodet på dem. Det varsles om en kommende humanitær katastrofe. Det «hellige» prinsipp i folkeretten er at en skal bevare og forsvare etablerte landegrenser. Dog er det en kjensgjerning at svært mange grenser er nedtegnet på kartet av militære seierherrer, av stormaktene. Sjelden er folket blitt spurt. Det gjelder f.eks. palestinerne, de ble jaget vekk fra Israel i 1948, og ble ikke spurt. Det gjelder ikke minst kurderne. Det er et folk på 25–30 millioner, de holder til som annenrangs innbyggere i Tyrkia, og bor ellers i flere land. Er det så urimelig at kurderne får sin egen stat? Eller at tibetanerne gjør det. Jeg mener det ikke er det. Hva så med Ukraina? I Ukraina er 75,8 prosent ukrainere og 17,3 prosent russere. I de østlige regionene, men og på Krim, er et flertall av innbyggerne russiske.
Det alle menneskene som bor i Ukraina ønsker seg, er fred. Er det da så skrekkelig ille å ofre ett prinsipp for å unngå en humanitær katastrofe? Jo før jo heller syns jeg NATO, EU og USA må sette seg ned med Putin og med de to partene i Ukraina med sikte på å dele Ukraina i to. Tidligere Jugoslavia ble jo delt opp i seks land, Europa gikk ikke under av den grunn. Delingen må naturligvis skje etter folkeavstemninger under kontroll av internasjonale organer osv. Putins «folkeavstemning» i november med gun-men utenfor stemmelokalet, må avvises. Folk må få stemme fritt. Alle vet at pressen i Russland stort sett er i hendene på Putin, vi hører stadig om kritiske journalister som blir drept, arrest osv. Pressen er ensrettet. Samtidig er det stemmer som sier at Vestens holdning til Ukraina og til Putin også er ensrettet. Før krigen i Ukraina startet, sto det daglig artikler i avisene om den enorme korrupsjonen i landet, om høyreekstremister osv. Nå er alt dette helt borte, at alle demokratiske problemer er blitt løst. Nobelprisvinneren Gorbatsjov, en mann som flittig kritiserer Putin, sa nylig at Obama drar verden inn i en ny kald krig med sin ensidige kritikk av Putin. Obama sitter jo på vippen til å sende våpen inn i Ukraina, kanskje soldater også? Om USA og Obama har slik imot invasjoner og infiltrasjon, kanskje litt ydmykhet på egne vegne hadde gjort seg. Tenk på invasjonen i Vietnam og Kambodsja, støtte til statskuppet i Chile 73, militær støtte til de reaksjonære i Nicaragua osv. Et slikt opphisset klima gjør det umulig å snakke sammen. For å snakke sammen er eneste løsningen, krig fører bare til ytterligere elendighet. Putin er tross alt ingen Hitler. Det har ikke noe med å like eller ikke like Putin å gjøre, det har noe med å forholde seg til realitetene. Prøve å hjelpe mennesker. Willy Brandt likte helt sikkert ikke Bresjnev, men like fullt satte han seg ned med ham og fikk i stand en ikkeangrepsavtale som gjorde livet lettere for folk i Øst-Europa.
Russland og Ukraina er søskennasjoner. Språkene er så like at det bare skal ta et par måneder å lære det ene om en kan det andre. Begge er stolte nasjoner. Jeg leste nylig Svetlana Aleksijevits´s «Krigen har ikke et kvinnelig ansikt». En fantastisk bok om kvinnelig heltemot. Det russiske og ukrainske folket ga aldri opp. Kanskje dette var hovedårsaken til at Hitler ble slått i 1945. Nå må Vesten ta til vettet, vardene må slukkes. Vi må ikke la denne konflikten vokse til en storkrig. En krig som lett kan utvikle seg til å omfatte resten av Europa.
Putin er tross alt ingen Hitler.