Debatt

Nå er det snusens tur

Noen ganger er politikk å våge det andre ikke tør drømme om.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Dagfinn Høybråten er min favorittmørkemann. I januar 2003 mente han abort etter voldtekt er galt, men modererte seg i løpet av året. Han prøvde å klargjøre KrF for samarbeid med Frp og dukket opp i de underligste lavkirkelige menigheter. Det gikk så langt at han i mørkemannsorgan nr. 1, Nettavisen, måtte gi intervju med tittelen: «Jeg er ingen mørkemann». Ingen husker dette nå. De få som husker Dagfinn Høybråtens politiske karriere, husker også bare én ting: Viljen til å fjerne røyken fra puben. Han bygget på Tove Strand Gerhardsens røykelov fra 1988, forbud mot røyking på møterom, kollektivtransport etc.

Helsedirektoratet startet denne uka en ny kampanje mot røyking, men hvor er røykerne blitt av? De gjemmer seg i Finnmark og private hjem og står lastelige i flokk utenfor kontorbygg slik at alle kan se dem. I 1973 røyket 42 prosent av befolkningen. Nå er tallet nede i 13 prosent og revolusjonen skjedde for bare tolv år siden. Vår ungdom er best i verden. Røyker minst, drikker minst.

Politikk er å lage det samfunnet man ønsker seg og som er best for flest mulig. Noen ganger er politikk å våge det andre knapt tør drømme om, en stor reform som forbedrer folks liv og hverdag.

I 2003 kom det alarmerende tall om at røyking blant unge hadde steget. Aftenposten ringte helseminister Dagfinn Høybråten, som var spontan, forfjamset og lovte at han kunne halvere dette tallet i løpet av fem år. Han visste allerede at byen New York syslet med et forbud mot røyking på restauranter og barer, men hvem kunne trodd at dette lot seg gjennomføre i et land innsauset i salt fisk, postolympisk rus, kaffe og rullings? Høybråten ga seg ikke, men fikk Stortinget med seg og hoppe ned til ulvene.

«Jeg fikk flere skjellsord slengt etter meg en vanlig tirsdag ettermiddag enn de fleste politikere får i løpet av et helt liv», sa Dagfinn Høybråten til NRK denne uka.

Da Norge fikk tillegget til røykeloven sommeren 2004, var 54 prosent av befolkningen positive til den. Halvannet år senere var 76 prosent av oss positive og antallet røykere hadde allerede begynt å falle. Irland fikk en lov omtrent samtidig med oss. Så fulgte resten av Europa i en voldsom takt. Da publandet England bestemte seg for røykelov i 2007, var det ingen vei tilbake. Suksessen var formidabel og hvert halvår får vi høre fra SSB at det går bedre og bedre. Ifølge superenkel anekdotisk forskning, av den typen visse statsråder holder seg med, tar røykingen nær slutt med neste generasjon. Jeg har barn som ikke har ligget sjøsjuke i hattehylla i en innrøykt Saab 99 og de vet godt hva lukta av eddikskåler betyr: En av foreldrene har skamfullt festrøyket under kjøkkenvifta eller latt pipeskyene bli dampet i døra.

I dag har vi to rusdebatter gående. Den ene om legalisering av cannabis, den andre om statlig kontroll over og salg av heroin som medisin. Heroinspørsmålet impliserer psykiatrisk helsevesen og løses neppe av et rusvedtak alene. Det blir dyrt. Røykeloven kostet ingenting annet enn tapt proveny på tobakksavgifter, utgiftsposter som både Bondevik-regjeringen og Stoltenberg gladelig tok på seg samt et par forebyggingskampanjer.

Vinmonopolet består, vin i butikk er mest en grønnblå drøm. Alt er ved det gamle, men en tredje rusdebatt kan være under oppseiling. Helseminister Bent Høie vil ha nøytrale pakninger også på snus, men regjeringspartner Frp velger å gå ut på plena på også denne saken og kan torpedere det hele. Jeg har selv brukt snus i omtrent 30 år, men det er jo ikke bra for folk. Det er mer avhengighetsskapende enn jeg husker det ene innerøykeråret, 1991, da jeg røykte på grunn av en jente. Snustallene begynte å stige allerede da røykeloven kom og har gått til himmels blant unge, de som ikke røyker. Fagfolk strides stadig om hvor (lite) skadelig snus er, men dette trenger ikke være styrende etter noen helseminister etter Høybråten: Vil man bli kvitt noe, vet vi at forbud funker. Ta gjerne med vannscootere og andre liksomliberalistiske saker i samme slengen.

Det er på tide å gjøre noe med snusen, dette særnordiske fenomenet. Prisen ser ikke ut til å avskrekke oss, men hvorfor skal vi drive med det? Snus er harryhandelens fremste argument og et miljøproblem i seg selv, ikke bare kjøringen for å skaffe den, men også de ikke så lett nedbrytbare brikkene vi slenger i naturen. Det er vanskelig å foreslå en «cold turkey» på snus som Høybråten gjorde med siggen. Flere har prøvd seg med snusforbud her og der, for eksempel i visse typer arbeidsliv og i arbeidstiden. Det fungerer på ett nivå, men den kollektive jubelen er uteblitt: Snusen ryker ikke. Snusen plager ikke andre direkte. Det er dens lykke og problem. Så kan vi også anta at røykingen vil ta seg opp en periode om snus forbys.

Senterpartiet foreslo i går 20-årsgrense på snus og tobakk, en videreføring av påbudet om at nikotin ikke skal være synlig i butikkene. Kanskje det fungerer, kanskje ikke. Det er nærliggende å tenke på et skandinavisk samarbeid, en samordnet aksjon mot den sterke nikotinlobbyen og for enda bedre folkehelse. Dette er også politikk, å våge å legge seg ut med en gruppe for at flertallet skal få det bedre.

Selv skal jeg slutte til jul – da også.

Mer fra: Debatt