På mange måter startet hele konflikten også der. I 1947 ga Storbritannia opp å finne en løsning på palestinaproblemet, og overlot det til FN. Kampen om stemmene var hard, og resultatet var marginal støtte for delingsplanen som delte Palestina i tre: en arabisk del (ca. 43 %), en jødisk del (ca. 56 %) og Jerusalem som en internasjonal by. Realitetene på bakken tok deretter overhånd og det ble krig mellom partene. Den arabiske staten ble aldri noe av. Israel, derimot, ble FN-medlem i 1949.
Etter over 60 år med mislykkede forhandlingsrunder har de palestinske selvstyremyndighetene bestemt at tida har kommet for å sende spørsmålet tilbake til der alt startet: forumet som ga Israel sin legitimitet.
Den palestinske presidenten Mahmoud Abbas forsøkte å gå gjennom FN i fjor også. Da gikk han via Sikkerhetsrådet hvor USA har veto. Det var gitt at hvis det kom til det, ville USA bruke vetoretten. Å framtvinge dette ville vært en symbolsk seier for palestinerne. Da Abbas oppdaget at han ikke ville få nok stemmer til å framtvinge et slikt veto, ble søknaden trukket. Det eneste som kom ut av fjorårets forsøk var palestinsk medlemskap i UNESCO.
Nå går søknaden direkte til Generalforsamlingen. Her er palestinerne sikret 2/3 flertall. Det har de vært lenge. Det som er nytt er at en del tunge vestlige land har endret standpunkt. Frankrike har erklært sin støtte. Mange tunge nei-land vil nå avstå fra å stemme. Det israelske utenriksministeriet regner med at 15 av 27 EU-land kommer til å stemme for. USA og Israel, som hittil har forsøkt å torpedere hele prosessen, har gått over til å forsøke å moderere ordlyden i resolusjonen. Det har de ikke lykkes med. Amerikanske diplomater fikk til og med høre fra den palestinske diplomaten Saeb Erakat at han ikke hadde tid til å møte dem.
Ironisk nok forklarer Gaza-krigen disse endringene. Abbas ble erklært krigens store taper, og FN-initiativet blir dermed sett på som det eneste som kan holde ham flytende. Det er både han og de vestlige landene klar over. For de involverte parter har det vært viktig å kommunisere at dette ikke skal undergrave fredsprosessen (som for øyeblikket ikke finnes), men tvert imot gi palestinerne større tyngde i kommende forhandlinger. Det trenger de.