Sluttdokumentet til Ludvigsen-utvalget konkluderer med at skolen og skolefagene må fornyes. Norge står overfor store utfordringer, og skal vi klare kampen mot sylskarpe asiater, må skolen samkjøres med globale utviklingstrekk. Det er greit nok, men ønsker vi en fremtidsskole der lærerne heller skal utdanne lydige teammedarbeidere enn selvstendige borgere?
Sluttdokumentet minner om resirkulert reformpedagogikk. Sosial og emosjonell utvikling må vektlegges mer. Det blir understreket hvor viktig læringspsykologi er. Elevene må dermed bruke mer tid på å reflektere over hvordan de lærer og hvordan de kommuniserer med andre elever og lærere. Arbeidsformene er kjent fra før; tverrfaglige prosjekter og gruppearbeid.
I 2003 mente Tony Blair at den viktigste oppgaven for skolen var å sørve næringslivet gjennom å lære elevene å lære. Ludvigsen-utvalget bruker samme retorikken. Kunnskap endrer seg hele tiden. Det du lærer i år er utdatert neste år, og raskere skal det gå. I en slik logikk får ikke kunnskap noen verdi i seg selv. Verken som kulturbærer, identitetsutvikler, ei som grunnlag for ny forskning. På Ex-phil lærte jeg at forskningen begynner der kunnskapen passeres. En blir ikke ekspert ved å late som en er det.
Det ironiske i sluttdokumentet er at leseren får inntrykk av at kunnskap som har stått støtt i 5.000 år, er passé. Jeg tror den kunnskapen også vil være nyttig i fremtiden. Larry Sanger, en av Wikipedia-grunnleggerne, sier det slik: «Kompetanse læres på jobben. Så la oss se, hva ville vært best for meg å lære i 1985 da jeg var 17 år: alle «ins and outs of» WordPerfect og BASIC eller amerikansk historie? Det er åpenbart: Det jeg lærte om historie forblir mer eller mindre det samme, ferdighetene i WordPerfect og BASIC trengs ikke lenger.»
Sluttdokumentet peker på at skolen må ha et mer instrumentelt syn på undervisning. Norsk næringsliv trenger en nyskapende, oppdatert og omstillingsvillig arbeidsstokk. Dette må skolen ta inn over seg, og dermed blir kompetanse viktigere enn kunnskap. Med andre ord, fremtiden ligger mer i samhandling og kommunikasjon enn i for eksempel Newton. I erklæringen får da også kompetansebegrepet stor plass vis à vis kunnskap (1015:302). Jeg synes likevel det framstår som svært uklart.
I USA bruker 49 delstater en ny og omdiskutert læreplan i den offentlige skolen. Common Core skal visstnok være løsningen på USAs fremtidige utfordringer, og på samme måte som sluttdokumentet, står kreativitet, læringspsykologi og sosiale ferdigheter som samarbeid i fokus i planen som bedyrer «one- size -fits – all education». Kritikerne kaller imidlertid Common Core for 3 x 4=11. Om en elev kan formidle hvordan hun har tenkt, trumfer det feil svar. Bill and Melinda Gates Foundation har helt siden begynnelsen støttet læreplanarbeidet med betydelige donasjoner, men selv sender Bill og Melinda egne barn til konservative Lakeside School i Seattle. Common Core er god nok for menigmann. Derimot foretrekker den økonomiske og politiske eliten tradisjonelle private læresteder som underviser gårsdagens kunnskap ved hjelp av gårdagens metoder. Kanskje lærer døtrene til Gates at det er kunnskap som er fundamentet for kompetanse. Ikke motsatt som Ludvigsen-utvalget prøver å konkludere med. I historietimene lærer de kanskje at menneskets evne til å løse problemer, kreativitet og sosial og emosjonell kompetanse, alltid har vært viktig. Ikke bare for hver enkelt borger, men også for samfunn og sivilisasjoner. At dette så å si blir noe nytt og viktig i fremtiden er vranglære.
I fremtiden vil kanskje de som faller utenfor skolen få færre sjanser. Skolen må de neste 20–30 årene sørge for å gi elevene tid til å lære seg solide teoretiske kunnskaper som bereder grunnen for en eller annen kompetanse. Det gir ikke så autoritetstro teammedarbeidere som i Asia, men selvstendige borgere med kunnskapen godt plassert i langtidshukommelsen.