Kultur

Når vi lar bransjen definere musikken

Det er for få kvinner som bråker på scenen, skriver Eivind Westad Stuen i Aftenposten 15.02. Vel, hvis feil er det?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Mange tror fortsatt at musikkfestivalen By:Larm er til for å bringe de nye artistene til folket, eller som Westad Stuen sier, å være en portal for unge musikere som vil treffe et bredere publikum. Det siste er riktig, i hvert fall delvis. Konserter spilles alltid for å nå et bredere publikum. Men hvor unge, eller nye, artistene er, er ikke By:Larms største bekymring.

Hovedfokuset til bransjetreffet By:larm er å presentere artister for norsk og utenlandsk musikkbransje. Som beskrevet på hjemmesiden deres er artistene som er mest interessante for utenlandsk bransje ofte allerede etablerte her. I år representeres disse ved bl.a. Turbonegro, Bernhoft og Thomas Dypdahl. Men, som de også sier, det presenteres uansett alltid et stort antall ’mindre’ artister, eksempelvis årets og fjorårets Urørtfinalister, og andre etter hvert medievante fjes her til lands.

By:Larm vasser i gode artister som gjerne vil få sjansen til å ’nå et større publikum’, og har sikkert både gode grunner og intensjoner bak utvalgene de gjør. Men som musikksøker kan du ikke lene deg på store aktører med egne agendaer hvis du vil ha et dekkende utvalg av norsk musikkmangfold. Når den ene kvinnelige bråkebøtta under årets festival er allerede velkjente Blood Command, og Westad Stuen i sin artikkel må ty til utenlandske artister for å peke på god, kvinnefrontet alternativ musikk, skyldes ikke det mangel på mangfold blant kvinnelige artister. Det skyldes manglende evne til å plukke dem opp.

Som ung, uetablert artist som hungrer etter sjansen til å nå et bredere publikum vet jeg at det ikke bare er å slentre innom By:Larm og bidra til mangfoldet. By:larm er et nåløye, og artister som mangler tidligere omtale er det ikke mange av. Likevel er det et av få steder hvor publikum gidder å ta seg bryet med å sjekke ut nye artister.

Som kvinnelig bråkebøtte vet jeg dessuten at det er en langt større utfordring å finne lytterne dine når du befinner deg på sidelinja, enn om du lager mer lettspiselig musikk. I fjor ble bandet mitt, I, Volatile, valgt som oppvarmingsband for selveste Skunk Anansie, legendariske bråkebøtter av en tidligere generasjon, da de spilte for et fullsatt Sentrum Scene. Men Urørt har vi ikke hørt noe fra.

Kvinnelige singer-songwriters har lettere for å nå både bransjen og publikum enn sine mindre streite medsøstre. Om dette ikke er grunnen til at så mange velger den sjangeren, er det i hvert fall en grunn til at det er dem vi hører om. Heri snurrer en ond sirkel: Det er bransjen som styrer hvilke artister du som publikummer blir presentert for. Og du som velgende publikummer påvirker hva bransjen tror vil slå an.

Artister, også kvinnelige, vil til enhver tid gripe an nye og smale sjangere. Den store majoriteten av dem vil gli ubemerket forbi. For at de artistene som velger et mindre vanlig uttrykk ikke skal forsvinne i mengden, må de løftes fram når de dukker opp. Om bransjen ikke tar seg av dette, er det opp til publikum selv å benytte den makten de har. Gjør de ikke det, kan de skylde seg selv om tilbudet forblir mangelfullt.

Mer fra: Kultur