Debatt

Når livredderne blir fritt vilt

Europa har sviktet i en av vår tids store kriser. Og svarer med å gi livredderne ansvar for krisen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

De neste ukene vil tusener sette seg i mer eller mindre sjødyktige båter i Libya. Mange vil betale kyniske menneskesmuglere for en plass i overlastede gummibåter, som aldri vil klare reisen over havet. Flere av dem vil ikke overleve, de vil ende livet i den enorme gravplassen Middelhavet er blitt. Over 180.000 reiste over det sentrale Middelhavet i fjor, mer enn 5000 av dem mistet livet. Så langt i år har nær 2000 mistet livet på den samme ferden. De er ute av syne, ut av sinn, i norsk offentlighet. Men krisen i Middelhavet er ikke over, selv om folks blodtrykk har falt i takt med at færre kommer seg over grensene til Europa, og krisen er blitt henvist til notisplass i avisene og til periferien av det offentlige ordskiftet. Det ventes at rekorden på 200.000 ankomne fra Libya til Italia vil passeres før året er slutt.

Det er en viktig grunn til at dødstallene ikke er enda høyere: Det pågår et omfattende redningsarbeid i Middelhavet. Titusener hentes opp fra sjøen, en stor andel av dem berges av frivillige organisasjoner som Leger Uten Grenser og Redd Barna, som driver proaktivt søk- og redningsarbeid tett opp mot libysk territorialfarvann, der flest er i havsnød, for å kunne berge flest mulig. På grunn av dette livreddende arbeidet må de forsvare seg mot tunge og gjentatte anklager. Om at de er «taxiservice». Og om at dette livreddende arbeidet forverrer krisen, at det får flere til å legge ut på havet, ved at det «skaper større incitament for å ta fatt på den farefulle ferden over Middelhavet». Sitatet tilhører Marcus Knuth fra danske Venstre. Han vil vurdere å straffe organisasjoner som berger liv i Middelhavet, ved å frata dem støtte. Knuth får støtte fra blant andre Dansk Folkeparti, som like gjerne vil forby organisasjoner å operere i Middelhavet.

Uttalelsene fra Knuth har vakt debatt i Danmark, men anklagene mot det livreddende arbeidet er ikke nye, den store fortellingen om dette arbeidet som en pull factor har festet seg, og reproduseres stadig. Vi hørte noe av det samme da italienske myndigheter satte i gang Mare Nostrum, etter en tragedie utenfor Lampedusa i 2013. Så mange som 150.000 skal ha blitt berget før operasjonen ble stanset, etter internasjonalt press, og erstattet av Triton høsten 2014. Nå skulle den primære oppgaven være grensekontroll. Det ble sagt at det italienske redningsarbeidet var en pull factor, og at det var som å «subsidiere menneskesmuglere». Det samme ble hevdet da Leger Uten Grenser, som svar på at Mare Nostrum var avsluttet og dødstallene steg, i 2015 annonserte sine planer om å sende redningsskip til Middelhavet. Her hjemme har både statsminister Erna Solberg og Ap-leder Jonas Gahr Støre hevdet at det kan finnes en slik pull factor. Den samme påstanden kommer også fra Frontex, som i sin siste statsrapport også hevder at organisasjonene «utilsiktet» hjelper de kriminelle ved at de ligger tett opp til kysten av Libya.

«Frontex har i en del år lansert den hypotesen at hvis man ikke hjelper de druknende menneskene på Middelhavet, så holder landsmennene deres seg unna. At hvis vi lar dem dø utenfor Libya vil resten lære leksa». Slik beskrives logikken av hans Lucht ved Dansk Institut for Internationale Studier i et intervju med avisen Politiken. Det er et farlig narrativ, som vekker minner om kolonitiden, mener han: «Det nye er at denne harde kursen nå har blitt politisk mainstream». Selv om skipene som deltar i operasjon Triton også skal hjelpe skipbrudne, sier Lucht at EU egentlig ikke har noen redningsaksjon i Middelhavet i dag, og at Frontex taktisk holder seg langt unna områder der flest er i havsnød.

Lucht er en av mange som den siste tida har avvist påstanden om livredning som pull factor som grunnløs. Det samme gjorde kommandør Nicola Carlone fra den italienske kystvakten under en høring i det italienske senatet i mai. Carlone svarte på anklager fra en statsadvokat som i samme høring, uten noen form for dokumentasjon, anklaget humanitære organisasjoner for å samarbeide med menneskesmuglere. Det ble avvist av Carlone, som ifølge NRKs referat var tydelig på at nærværet av redningsskip på ingen måte oppfordrer menneskesmuglerne til å sende folk ut på havet. «Dette blir styrt fra land, og det er menneskesmuglerne som avgjør når de sender ut migranter. Og de bryr seg verken om været eller om skipene fra de humanitære organisasjonene,» slo han fast.

I vår offentliggjorde en gruppe britiske forskere rapporten «Blaming the Rescuers». Også her plukkes anklagene mot det livreddende arbeidet fra hverandre. Forskerne har ikke funnet noe bevis som støtter påstanden om redningsarbeid som en pull factor. De avviser også anklagen om redningsarbeid tett opp mot den libyske kysten får menneskesmuglerne til å bruke små gummibåter. I et intervju med The Independent sier rapportens forfatter Lorenzo Pezzani at volden mot migranter i det sønderbombede og krigsherjede Libya er så ekstrem at migrantene forsøker å krysse havet uansett om organisasjonenes søk- og bergingsarbeid er til stede.

Det eneste som skjer om redningsarbeidet avsluttes er at flere dør. Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM), forskere og NGOer har i en årrekke avvist pull factor-argumentet. Likevel reproduseres disse anklagene, og gir næring til hatefulle høyreekstreme som samler inn penger for å angripe skip som redder liv i Middelhavet. Fortellingen om livredning som en pull factor har festet seg, som en «bekymringsfull tendens til å kriminalisere solidaritetsinitiativer overfor migranter,» slik Pezzani sier det. Dette forsøket på å delegitimere et nødvendig livreddende arbeid i Middelhavet er en avsporing, og et uttrykk for Europas svik i en av vår tids største kriser.

Mer fra: Debatt