Sylslanke heltinner med europeisk utseende har sikret Walt Disney magiske årlige inntekter i alle år, bare kinoinntektene var på fire milliarder kroner i fjor. Men inntektsgrunnlaget er en drømmeverden uten rom for kritikk, og slik har det alltid vært. Problemet blir tydeligere når denne verdenen bringes nærmere virkeligheten. Når Disney begynner å lage nye versjoner av sine tegnede og animerte klassikere, og plasserer ekte mennesker i rollene, blir resultatet bittersøtt. Det skjer nemlig noe når Disney velger å bli menneskelig.
Over 35.000 har underskrevet Natalie Molnars underskriftskampanje for å sikre at det er en asiatisk skuespiller som skal spille den kinesiske krigsheltinnen Mulan, i den planlagte filmen med samme navn.
Tanken om at Mulan skal spilles av en «hvit» skuespiller, vekker debatt. «Hvitvasking fører til at fargede mennesker ikke kan bli helter», sa Molnar i et intervju om kampanjen.
Her er det lett å la tankene gå til fargeblind-debatten som i flere runder har vært oppe i Teater-Norge. Sist var det reaksjoner på at Den nasjonale scene i Bergen valgte å la en hvit amerikansk skuespiller spille den arabiske Othello i Shakespeares stykke «Othello».
Vi er fargeblinde, forsvarte teatret seg med, men fikk spørsmålet tilbake om når de sist lot en ikke-etnisk norsk spille en rolle man er vant til å se skuespillere med etnisk norsk utseende spille. Det skjer svært sjelden, og Mulan-kampanjen viser at blendahvit casting ikke er et norsk problem.
I vår var det også diskusjon rundt Disney da den ekte versjonen av «Askepott» ble lansert, med skuespiller Lily James i hovedrollen. Filmen fikk mest oppmerksomhet for James’ midje, og hun kunne selv avsløre at hun hadde gått på en juicediett og brukte korsett for å få den riktige Askepott-formen. Sammenligner man den tegnede Askepott med den ekte, er proporsjonene ganske så like.
«Askepott» fikk for øvrig også kritikk for ikke å bestå den såkalte «Frost»-testen, som er blitt et begrep i kjølvannet av Disneys film om de to (visstnok) viljesterke Elsa og Anna. De to, i likhet med den rødhårede Merida i filmen «Brave», er blitt pekt på som eksempler på mer grepa kvinneroller enn Disney har hatt tidligere. Askepotts idealer om å gifte seg til lykke holder ikke vann mer. Forskjellen på Disneys kvinnefigurer synliggjøres når selskapet velger å lage nye versjoner av de gamle filmene uten å ta hensyn til tida.
Felles for alt dette er at de sterke reaksjonene på Disneys univers kommer når Disney-filmene lages med ekte mennesker. Mulan ble tegnet i 1998, men da hun ble tegnet på nytt for å bli en av de offisielle Disney-prinsessene, var plutselig hudfargen blitt hvit og flere trekk forandret. Askepott har alltid hatt en mystisk smal midje og gammeldagse idealer.
Er det litt dobbeltmoralsk å ha foret generasjoner med Disney-tegnefilmer med denne typen estetikk, for så å reagere sterkt når filmene blir laget med ekte mennesker, men med nøyaktig samme idealer? Er det litt rart å sende Askepott som TV-tilbehør til julestrømpa, mens man reagerer sterkt på livvidden til den menneskelige utgaven av Askepott?
At det kommer en debatt om Disneys estetikk og idealer er veldig bra. Og med tanke på at Askepotts midje har vært unormalt smal siden 1950-tallet, er det sannelig på tide.
La oss i det minste håpe at den heldige elefanten som får gleden av å spille Dumbo i den kommende Tim Burton-filmen får være som den er, og slippe å bli retusjert eller gå på juice-diett.