Vi mennesker har et fascinerende forhold til høye bygg. Det starter allerede i våre første år, da vi bygger tårn med klosser, kjenner på et par sekunder med mestring, før vi river det ned igjen. Det er få gleder som kan måle seg med å ha bygd skikkelig høyt, mot alle odds. Kanskje vel så stas er det å rive ned et tårn en annen har bygd. Så hører vi kanskje om bibelfortellingen om Babels tårn når vi begynner på skolen. Menneskene bygde tårnet for å nærme seg himmelen, for så å bli straffet av Gud for å ha søkt makt. Tårnet blir symbolet på noe umoralsk og egoistisk.
Tårn er status og mestring, men også risiko og kilde til forakt. Høye bygg kiler i Jantelov-nerven vår som sitter i ryggmargen. Røkke-tårnet. Barcode. Oslo Plaza. Munchmuseet. Hvem tror du at du er, du som vil skygge for sola mi, liksom?
I de fleste store byer blusser diskusjoner om høye hus opp med jevne mellomrom. Kan man bygge høyt og trivelig samtidig? Eller gir et bybilde med høye hus oss psykiske problemer? Hva skjer med identiteten til byen? Det kan virke som om det nærmest er barndommens instinkter som lokkes fram. Når høye byggverk reiser seg stiger panikken og fram kommer ønsket om å rive det ned.
Du trenger ikke å ha adresse innenfor Oslo for å ha fått med deg debatten om byggingen av Oslos nye sykehus. I en årrekke har det vært diskutert plassering og organisering. Innvendingene mot planene om å legge ned Ullevål sykehus, for å bygge lokalsykehus på Aker og regionsykehus med lokale funksjoner på Gaustad, har vært mange både fra ildsjeler og fagfolk. Det har vært advart om at bygging av et gigantsykehus på Gaustad vil bli dyrere og dårligere enn tilsvarende på Ullevål-tomta. Det har også vært varslet om urealistiske planer for hvor mange mennesker sykehusene kan betjene med et sparsommelig areal. Hvor raskt klarer egentlig et sykehus å skrive ut folk uten at det truer pasientsikkerheten? Og hva skrives pasientene ut til? En rask reinnleggelse?
Psykiatrispesialist: Den er liten grunn til å føle seg trygg om du skulle trenge sykehusbehandling
De svært alvorlige spørsmålene får ligge litt. For nå er det høyden på de planlagte sykehusene som opprører mest.
Helse Sør-Øst og Oslo universitetssykehus har bestemt seg for at Gaustad er stedet som er best for det nye storsykehuset. Etter å ha fått kritikk for å planlegge med en for lav sengekapasitet har Helse Sør-Øst bestemt seg for å følge nasjonale standarder, med en dekningsgrad på 85 prosent. Det krever stort areal. Så stort at det ikke egentlig er plass på Gaustad-tomta. Men har man bestemt seg, så har man bestemt seg. Da gjelder det bare å tenke kreativt for å nå målet.
I september ble det kjent gjennom en artikkel i Aftenposten at helseforetaket så for seg å bygge høyt. De hadde bare ikke sagt det høyt før. Plan- og bygningsetaten ble overrasket, og til NRK har etaten sagt at et sykehus på 76 meter kan bli vanskelig å få godkjent. Bygget er nesten dobbelt så høyt som det i utgangspunktet er tillatt å bygge i Oslo.
Denne grensa ble satt i 2004 da Høyre/Frp-byrådet la fram en plan som satte grensa for såkalte høyhus til 42 meter, og føyde til at det ikke skulle bygges høyere bygg framover, bortsett fra i områdene Bjørvika, Vaterland og Bispevika. Daværende byråd ville unngå flere «arbeidsuhell» som at det lite populære Phillips-bygget på Majorstuen ble erstattet med KPMG-bygget, et bygg som også ble utskjelt fra det sto klart.
Gigantomani. Både Venstre og Rødt brukte dette ordet om planene til Helse Sør-Øst, som ble presentert med grafiske skisser i en konseptrapport de la fram forrige uke. Galimatias, sier SV. Voldsomt, sier Høyre. Det viktigste er et godt sykehus, sier Arbeiderpartiet, diplomatisk. Med tanke på at Frp og MDG også skal være kritiske, vil det bli vanskelig å få bygd sykehustårnene med Oslo bystyres velsignelse. For Oslo-politikerne er høyden på gigantsykehuset det vanskeligste å svelge, virker det som.
Overlege ved OUS: Alt vi trenger finner vi på Ullevål
Egentlig burde ikke planene om et skyhøyt sykehus komme som noen bombe. For hvordan skulle det ellers bli plass til et storsykehus på en svært begrenset tomt? Det er ikke så veldig mange veier å rette blikket enn oppover. Men én ting er å lese tall på et papir. En helt annen ting er å se hvordan et bygg kan bli seende ut. Og inntrykket man får av det nye sykehuset er at det vil bli totalt dominerende i området. Hvor praktisk et sykehus på høykant vil være, er også et spørsmål. Kanskje er det aller mest et spørsmål om romslige og velfungerende heiser.
Tårnene på Gaustad, og kanskje aller mest reaksjonene på dem, illustrerer godt hva slags prosjekt Helse Sør-Øst egentlig er i gang med, og hvor uforstyrret de har fått planlegge med tanke på innholdet i planene. Kanskje trengte vi bare å se det først. Og det er bra vi allerede nå får en skisse over hvordan sykehuset kan ruve i terrenget før det står klart om ti års tid. Så unngår vi i det minste et Barcode-sjokk.
Det ligger store pengesummer og vel så mye prestisje i sykehusutbyggingen. Om det ikke er noen skam, blir det i hvert fall dyrt å snu. Men sykehustårnene, som foreløpig kun er luftslott, kan være det som skal til for å skape nok rabalder til tvinge fram en inngripen fra politisk hold.
OUS-direktøren: Mannen med en sykehusdrøm
Spørsmålet er hvem som vil få gleden av å rasere Helse Sør-Østs drømmetårn. Det er nok stadig flere som klør i fingrene.