Nyheter

Når byråkratene blir politikere

Det har blitt stor uro blant lærere og en viss støy blant politikere fordi noen mener at departementet har gått lenger enn lovgiverne har lagt opp til når det gjelder hvike krav til kompetanse som skal gjøres gjeldende i dag.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg vil benytte anledningen til å minne om at å lage ny politikk i form av forskrifter og vedtekter i så fall ikke er noen ny sport i kongeriket.

Den 29. mai 1981 vedtok Stortinget endringer i viltloven ved å innføre det såkalte speilvendingsprinsippet: Alt vilt skulle i utgangspunktet være fredet. Jakt og fangst på de enkelte arter var først tillatt når det forelå positivt vedtak om det - f. eks. i form av jakttider. Snaue to år tidligere var Bernkonvensjonen blitt undertegnet. Her hadde partene forpliktet seg til vern av en lang rekke arter og deres leveområder. Ett av virkemidlene var totalfredning, men flere land - blant dem Norge - hadde varslet reservasjoner i forbindelse med ratifiseringen. Det var det mange i det ferske departementet som likte dårlig. De hadde sine spesielle oppfatninger om hva som burde være norsk rovdyrpolitikk fra de organisasjoner og institusjoner de var rekruttert fra. Og statsråden hadde også sine personlige prioriteringer. Så da forskriftene til viltloven igjen skulle skrives om, var det noen som satte følgende på papiret og fikk det inn i teksten:

"

Formålet med disse forskriftene er å holde skaden på bufe og tamrein på et rimelig nivå og samtidig sikre levedyktige bestander av bjørn, jerv og ulv i Norge."

Dette var første gang betegnelsen "levedyktige bestander

i Norge"

kom på trykk i et offisielt dokument. I neste omgang sørget de samme byråkratene  for å få det inn i mandatet til de tre som var utpekt til å lage et forslag til landsplan for rovdyrforvaltningen. Et nytt begrep til støtte for den forutsatte politikk var "sikringsområder", hvor de nasjonale bestandene skulle få et ekstra vern i oppbyggingsperioden. Det fikk også byråkratene inn i mandatet.

Forslaget lå ferdig den 14. januar 1985, men ble ikke offentliggjort før etter Stortingets ratifisering av Bernkonvensjonen i februar 1986. Før miljøvernministeren fikk overlevert den halvferdige proposisjonen til ferdigstilling i utenriksdepartementet, var de varslede reservasjoner på forunderlig vis blitt borte.

Og etter at Stortinget hadde gjort sitt enstemmige vedtak, var det noen som meget aktivt markedsførte det budskap at vi var forpliktet til å bygge opp egne bestander av store rovdyr innenfor våre grenser.

Men Bernkonvensjonen sier ingen ting om nasjonale bestander. De som skrev teksten, var først og fremst opptatt av at landene skulle ta ansvar for fellesbestander av truede arter.

I den første rovviltmeldinga, St. meld. nr. 17 (1991-1992), står det at vi er forpliktet til å ha levedyktige rovdyrbestander. Og det er vel ganske selvsagt hvis en truet bestand skal holdes utenfor fare. Men bestandene av bjørn og ulv har vi felles med andre land. Det har en samlet komité "merket seg" i innstillingen. For å si det forsiktig, så burde det kunne tolkes slik at det er fellesbestandene som skal være levedyktige.

Ett parti, Sosialistisk Venstreparti, ville markere at vårt ansvar skulle være større enn som så, og i en egen merknad fikk de inn i innstillingen at den norske delen av bestanden skulle være "levedyktig". Den ble de alene om.

Ennå kunne det synes som om de folkevalgte holdt stand mot feiltolkingen av Bernkonvensjonen - inntil rovviltmelding nr 2 forelå, fire år seinere.

Den går det an å komme tilbake til.

Mer fra: Nyheter