I forrige uke la SV-politikeren Eirik Faret Sakariassen ut en Facebook-oppdatering om et spesielt møte. På Politikertorget i Stavanger – der hvem som helst av byens borgere kan legge fram forslag og ideer – møtte han en bekjent. Ikke av den hyggelige typen, men et nettroll som hadde skrevet stygge ting om ham på Facebook. Sakariassen ga vedkommende visittkortet sitt og ba ham heller ringe neste gang trangen til å skrive noe nedsettende tok overhånd. Sakariassen ville beskytte familien sin mot skriveriene, men han sto også opp for sine verdier og har fått tverrpolitisk støtte på sosiale medier.Var det strategisk smart? Får SV større oppslutning av at en av partiets politikere tar til motmæle mot nettroll? Neppe.
Jonas Gahr Støre har åpenbart gjort mye galt i valgkampen – dét sier 27,4 prosent alt om. Krisemaksimeringen ble innhentet av økonomisk oppgang og bedre oljepriser, skatteøkningen på 15 milliarder kroner ble ikke knyttet til konkrete prosjekter og Støre undervurderte LOs reaksjoner mot leflingen med Venstre og KrF. Valgene av strategier om politikk og allianser har vært preget av feilvurderinger som attpåtil er blitt toppet av Støres elendige håndtering av spørsmålene om sin egen formue. Var angrepene på Sylvi Listhaug og Frp også strategiske feilvurderinger, slik Kåre Willoch mente noe om i VG fire dager etter valget? Willoch slapp i hvert fall å bli konfrontert med Høyres dårlige valg med minus 1,8 prosentpoeng etter fire år i regjering. Til sammenligning gikk Ap 3 prosentpoeng opp i 2009-valget etter den første rødgrønne regjeringsperioden.
Såpass mange Ap-profiler har vært innom årsakene til nederlaget at evalueringen neppe tømmer nye skap for ukjente skjeletter, men oppgjøret med Erna Solberg i Tromsø var riktig å ta. «Du er leder for et lag. Du lar det skje. Du tar ikke ansvar» Strategisk riktig? Neppe. Sylvi-fansen bruker ethvert angrep som en bekreftelse, men er strategi så viktig at det er riktig å la Solberg slippe unna med milde formaninger etter Listhaugs anklager om «imam-sleiking»? Når ble det egentlig en strategi å holde kjeft om Sylvi Listhaug? Er det moralistisk å mene at en viss anstendighet er bedre enn makt? Kampen om definisjonsmakten er så viktig at venstresiden må tåle høyresident anklager om politisk korrekthet.
Ap og Frp var med på asylforliket fra 2015, uten at det har hemmet Listhaug i å skremme med Rinkeby. Asylpolitikkens strenghet er et spørsmål for seg selv, Støres anliggende var ikke å myke opp politikken, men å ta et oppgjør med retorikken. Nei, Listhaug personlig driver ikke med «hate speech», men den tidligere PR-rådgiveren har flyttet asyl- og innvandringsdebatten så langt til høyre at hatmeldinger mot politiske ledere legitimeres. Listhaug har fått drive en halvannen år lang valgkamp fra sin egen statsrådsstol. Vekk oppsikt, skaff deg noen takknemlige fiender – dette er Roger Stone-triksene som går i arv fra Nixon til Trump til Listhaug.
Å være enige om politikk – selv om den i tilfellet asylforliket er diskutabel – er noe annet enn å holde kjeft om Listhaugs retorikk fordi det er strategisk riktig i en valgkamp. Det var denne formen for retorikk som igjen åpnet for truslene som gjorde at AUF-lederen Mani Hussaini trakk seg fra valgkampen av sikkerhetsgrunner. Erna Solberg trekker fram handlingsplanen mot radikalisering og ekstremisme som et godt tiltak Frp har vært med på, og det har hun helt rett i. Hvis statsministeren blar opp tiltak 25 og 26 i planen om diskriminering og trakassering på nettet og lukter på grumset i Listhaugs kjølvann, får hun med seg hva Jonas Gahr Støre snakket om i Tromsø.
På få år er det blitt OK å være stolt rasist av typen som ligger ute på Facebook med åpen profil og barnebarn på fanget. Mange politikeres frykt for nøre opp under Frp-strategien Carl I. Hagen lanserte med det falske Mustafa-brevet for 30 år siden, har gitt Sylvi Listhaug regien over innvandringsdebatten. Anklager om «godhetstyranni», «svenske tilstander», «negativ kampanje» og «politisk korrekthet» sitter løst mot den som er uenig med Listhaug. Alle kan ikke stå opp som Per Fugelli, men politikerne bør lese sosialmedisinerens resept og gi mer faen i strategi. Støre har et poeng når det kommer til Solbergs lederstil, som nok er tuftet på frihet under ansvar og en annen type statsråder enn provokatøren Listhaug. Det er ikke Solbergs ansvar at debatten i landet hun styrer er flyttet nærmere det ekstreme, men som regjeringssjef er det hennes ansvar å tøyle statsråder som frir til ytterpunktene.
Faret Sakariassen, Skei Grande og Tajik setter standard når de går i rette med nettroll. Støre setter standard når han gir statsministeren beskjed om at hun også er regjeringssjef med ansvar for hvordan statsråder uttrykker seg.