Debatt

Når alle vet, men ingen snakker

Reaksjonene på Weinstein-skandalen er ikke en heksejakt, men en nødvendig jakt på årsaken til at trakassering forties.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Du vil ikke ta deg en pause og bli med ut i bussen vår, da? Så kan vi slappe av litt?» Han var med i bandet til en kjent artist, strøk meg på skuldrene, målte meg opp og ned, og syntes jeg var finere uten musefletter. Jeg jobbet på en TV-produksjon, lengst nede på rangstigen. Jeg var 15 år, og hadde vondt i magen.

#Metoo, eller #Jeg òg, har du kanskje sett mange skrive på Facebook eller Twitter de siste dagene. Kampanjen ble startet av skuespiller Alyssa Milano for å synliggjøre hvor stort problem seksuell trakassering er, etter at stjerneprodusenten Harvey Weinstein er blitt anklaget for å ha begått seksuelle overgrep og overtramp gjennom tre tiår.

«Jeg ble voksen på 60-70-tallet, da reglene om oppførsel på arbeidsplassen var annerledes. Dette var kulturen da. Jeg har senere lært at det ikke er noen unnskyldning, verken i arbeidslivet eller utenfor. Overfor noen.» Ordene er Harvey Weinsteins egne. Produsenten bak selskapet Miramax Films, mannen som har suksesser som «Shakespeare in Love» og «Pulp Fiction» på produsent-CV-en, og som har både vunnet Oscar og vært del av Oscar-akademiet, har falt tungt.

Etter overgrepsanklagene dukket opp, fikk Weinstein sparken i The Weinstein Company, som i skrivende stund kan ligge an til å bli kjøpt opp. Selskapet har slitt med å holde nivået oppe, også før skandalen spredte seg. Kanskje har det virket lettere å slippe katta ut av sekken når mannen allerede var på vei ned fra gullstolen, har enkelte hevdet. Det er imidlertid hevet over enhver tvil at Weinstein-navnet nå er ødelagt i, og utenfor, Hollywood.

Hvorfor er Weinstein-saken så viktig, egentlig? Er han ikke bare nok en mann som blir tatt med buksene nede? Dette skjer jo overalt. Ja, det kan vi godt si, litt flåsete. Men det betyr ikke at saken skal latterliggjøres, forenkles eller rasjonaliseres vekk. Når en av Hollywoods mektigste menn har fått trakassere og angivelig forgripe seg på en rekke kvinner gjennom så lang tid, er det nødvendig å stoppe opp og se hva som har skjedd, og fortsatt skjer. Hvorfor har det ikke blitt stoppet?

Vi ser det i næringslivet, i politikken, og i arbeidslivet generelt. Menn med makt får lov til å ture fram, på tvers av all etikk og prinsipper om respekt for mennesker. Ingen stopper dem. At man må tåle såpass for å komme til topps i enkelte bransjer, en holdning som må bekjempes. Men det er en tung kamp. Særlig når kampen så ofte må legitimeres.

Mange har visst noe, men blir likevel sjokkert over omfanget av Weinsteins trakasserende oppførsel, som i stor grad har handlet om å invitere kvinnelige skuespillere til ymse hotellsuiter for å snakke om karriere og roller. Kvinnene som har fortalt sine historier, beskriver en mann som gjerne møtte dem i morgenkåpe, med direkte invitasjoner om intime aktiviteter. Et par har til og med anklaget ham for voldtekt. Det har vært flere uanmeldte påstander gjennom årene. Og mye snakk. Weinstein har inngått flere pengeforlik med kvinner. Konfrontasjoner er blitt besvart med benektelse, og henvisning til filmselskapets taushetsbestemmelse.

– Det skjedde ikke mot meg, så jeg følte at det ikke var mitt ansvar, sier skuespiller Jane Fonda i et intervju der hun angrer på at hun ikke sa fra om det hun hørte om.

Filmregissør Woody Allen har fått sterke reaksjoner på sin advarsel mot å gjøre Weinstein-saken til en heksejakt der «enhver mann som blunker til en kvinne må tilkalle en forsvarsadvokat». Allens uttalelser faller på sin egen urimelighet på mange måter. At han i dag er gift med sin egen adoptivdatter, og blitt anklaget for å ha misbrukt sin andre adoptivdatter, gir ham ingen troverdighet i uttalelser om seksuell trakassering. Aller verst er hans bagatellisering av det underliggende problemet. Det er ikke snakk om blunking, men alvorlige overgrep.

Ikke alle menn driver med seksuell trakassering, men omfanget av kvinner som har opplevd å bli trakassert viser med tydelighet hvor alvorlig og omfattende problemet er. Bemerkninger over streken, uønsket kroppskontakt, eller direkte tilnærmelser: Den enkelte hendelsen kan kanskje virke såpass liten at det ikke er grunn til å slå alarm. Summen av all trakasseringen kvinner utsettes for, får imidlertid konsekvenser for hvem som kommer seg opp og fram i ulike bransjer, og dermed hvem som får viktig definisjonsmakt i samfunnet.

I bransjer der hierarkiene får regjere, der lederemnene dyrkes fram av store støtteapparat, er det lite rom for å melde fra om upassende oppførsel oppover på rangstigen. Autoritetsfrykten er for sterk. Ønsket om egen suksess gjør at mange går på akkord med seg selv. Verdier som likestilling og likeverd fnyses vekk, og reduseres, til fordel for respekten for de store profilene.

Med såpass profilerte skuespillere i front, får #Metoo-kampanjen bred oppmerksomhet. De tusenvis av kvinnene som har sluttet seg til kampanjen viser at seksuell trakassering er såpass vanlig, så mange opplever det, at det skal mye til før vi hever et øyebryn når vi hører om det. «Slutt å sutre. Alle opplever dette», skriver en på Twitter. Ja, og det er nettopp dét som er problemet.

Håpet er at #metoo-kampanjen nå vekker et bredere engasjement, og samler kvinner, og menn, i kampen mot trakassering. Men da må flere melde fra. Og flere må åpne øynene og ørene for det som altfor fort avfeies som feministisk sutring over bagateller.

Mer fra: Debatt