Kronikken er skrevet i samarbeid med Ingeborg Moa, fungerende landdirektør i Myanmar for Norsk Folkehjelp.
De siste ukene har Myanmar vært preget av hektisk valgkamp. I landsbyer, på markedsplassser og i de store byene myldrer det av plakater og frivillige med informasjonsstander. Kjøretøy med høyttalere fyller gatene med lyden av reklamer for noen av de til sammen 91 partiene og 6074 kandidatene som stiller til valg 8. november. Lokale organisasjoner driver velgeropplæring om hvor og når man kan stemme, og hvordan. Frivillige reiser fra landsby til landsby med en lokal variant av «Kryss kvinner inn»-kampanjen, hvor de forteller velgerne hvorfor de mener det er viktig å stemme på kvinnelige kandidater.
For mange av Myanmars innbyggere, og for oss som har jobbet i landet i en årrekke, er dette et svært uvanlig og ikke minst hjertevarmende syn. Landet har vært styrt av en brutal militærjunta i flere tiår, og det er bare de siste 5 årene at dette regimet har beveget seg i en mer demokratisk retning. Valget i 2010 var det første på 20 år. Den gang var det mye mindre valgkampaktiviteter enn i år og velgeropplæring og valgobservasjon var i svært liten grad tillatt. Valgresultatet var gitt på forhånd: Partiet USDP som ble dannet ved at den gamle militærjuntaens masseorganisasjon ble omformet til et politisk parti, ville vinne. Et suppleringsvalg i 2012 dekket kun noen få valgkretser og fikk liten betydning, selv om NLD vant de fleste parlamentssetene som var på valg det året.
Selv om vi som har jobbet her alle disse årene ser en enorm framgang på veien mot demokrati, er det også denne gangen usikkert i hvor stor grad valget kommer til å bli fritt og troverdig, men det er mye mer sannsynlig enn i 2010. Blant annet er de store, anerkjente valgobservatøraktørene, som EU og Carter Center, alle til stede denne gangen. Fortsatt er en rekke områder under kontroll av ulike opprørsgrupper, og væpnet konflikt hindrer folk fra å stemme flere steder. Informasjonen om hvor og når valget skal finne sted har ikke nådd ut til alle landets over 30 millioner stemmeberettigede. 1 av 4 seter i parlamentet er reservert for militæret, i tillegg til representasjonen de er sikret gjennom USDP.
Det er med andre ord ingen grunn til å tenke at demokratiet er sikret i Myanmar, selv om valgseieren skulle gå til delen av den demokratiske opposisjonen som har størst sjanse: Fredsprisvinner Aung San Suu Kyi og hennes parti NLD.
Fra andre land i demokratiske overgangsfaser har vi sett eksempler på at organisasjoner som jobber for demokratisering og rettferdig fordeling blir passive og tenker at “jobben er gjort” når den demokratiske opposisjonen tar over. Etter Apartheids fall i Sør-Afrika, den gangen Nelson Mandela tok over, mente mange at demokratiet ville bli sikret av de som satt med makta og at det ikke var nødvendig med pressgrupper og ”vaktbikkjer” lenger. Historien har vist at dette var feil.
Uansett hvem som nå vinner valget i Myanmar er det kritisk at sivilsamfunnsorganisasjonene fortsatt får støtte for å være vaktbikkjer overfor myndighetene. Mange av de gamle maktstrukturene, som for eksempel hærens store makt over økonomien, vil ikke endre seg selv om regjeringen gjør det. Og militæret vil fortsatt være sterkt representert. Da trengs organisasjonene som har kunnskap om økonomiske maktstrukturer og kan bidra til å endre disse til det beste for folk flest.
Med den nå delvis signerte landsdekkende våpenhvileavtalen, vil det åpnes opp for bygging av infrastruktur i flere områder der det har vært krig i over 60 år. Da trenger vi sterke organisasjoner som kan bidra til at slike prosjekt ikke driver folk fra gård og grunn, men heller kommer dem til gode.
Svært få parti, om noen, verken fra dagens regjering eller opposisjonen, har sterke valgprogram på områder som fordelingspolitikk, kvinners rettigheter eller naturressursforvaltning. For ikke å snakke om hva som er partienes holdninger til homofile og lesbiskes rettigheter eller til viktigheten av beskyttelse av landets religiøse minoriteter. Da trenger vi organisasjoner som fortsetter å kjempe for rettferdig fordeling på flere hold. Målet må være at verken menneskers kjønn, legning eller religion skal ha noe å si for deres rettigheter i samfunnet.
50 år med militærdiktatur snus ikke til demokrati på noen få år. Det er fortsatt mange utfordringer i Myanmar, selv om situasjonen er bedre nå. Diktaturet har satt sine spor også når det gjelder politisk kultur. Det blir viktig at de som tar over regjeringsmakt jobber mot den autoritære kulturen som finnes i det politiske livet. Partier må praktisere interndemokrati og åpne prosesser og sivilsamfunnet må inkluderes i politisk debatt og oppfordres til å delta i samfunnsdebatten.
Folk i Myanmar, lokale og internasjonale organisasjoner som jobber med utvikling i landet er ikke naive. Vi i Norsk Folkehjelp har et tett samarbeid med lokale organisasjoner, og skjønner at det ikke er automatikk i at demokratiseringsprosessen skal gå framover eller i at investeringer og økonomisk vekst automatisk vil føre til fattigdomsreduksjon, rettferdig fordeling, velferd og demokrati. Men vi har en sterk, sterk tro på at med folkelig organisering og støtte til landets progressive organisasjoner øker sannsynligheten for at vi skal se et reelt demokrati i Myanmar. Vi skal feire det som ser ut til å bli det frieste og mest troverdige valget i landets nyere historie. Så skal vi brette opp ermene, og fortsette det viktige arbeidet for å sikre at det unge demokratiet ikke kollapser. Dersom et stabilt, demokratisk Myanmar er målet, må Norge og det internasjonale samfunnet fortsette arbeidet for et sterkt sivilsamfunn også i årene som kommer.