I det siste har vi vært vitne til meningsutvekslinger muslimene i mellom. Noen mener offentlige bør tilrettelegge for bønnerom i skolen og dermed legge til rette for religionsfrihet, mens andre mener dette ikke er skolens ansvar, og peker på frihet fra religion. Noen inviterer til rosetog mot karikering av Muhammad, og andre roper slagord foran den amerikanske ambassaden i Oslo, mens noen andre mener man ikke skal la seg provosere og heller delta i debatter. Vi har både sett de som forklarer troendes reaksjoner på Muhammad karikering med kjærlighet til mannen og/eller iboende hat mot USA og jøder, og de som benekter slike sammenhenger. Ved ulike anledninger har vi også hørt klassikeren “dette har ikke noe med Islam å gjøre!”. Enkelte ungdommer mener de er ikke så langt ifra hvor de skal være når det gjelder ytringsfrihet; pretty liberal and secular!
Jeg mener diskusjoner og meningsutvekslinger muslimene imellom om ytringsfrihet og religionsfrihet i private hjem og offentlig rom er et gode i seg selv. Men garantisten for denne friheten er nettopp prinsippene: religionsfrihet og ytringsfrihet.
I motsetning til hva de aller fleste muslimer tror så finnes det mange variasjoner og tolkninger i Islam. De er så mange og til tider så motstridende at det ikke er urimelig å snakke om mange Islamer - med fare for å bli beskyldt for blasfemi. Disse variasjoner er resultat av tvetydighet i ulike religiøse tekster inkludert Koranen samt manglende en felles levende og akseptert-av-alle tolkningaautoritet – en pave-lignende figur som katolikker har. I tillegg så har Islam tilpasset seg sin til enhver tid økonomiske, politiske og sosiale omgivelser. Med andre ord i konstant endring.
Et av de mest brukte argumenter fra troende muslimer rundt om i verden i diskusjoner om urett, vold og tvang begått av troende i gud og Muhammad sitt navn er "Ja, men det er ikke ekte Islam!" Men hva er ekte Islam, og hvem er en muslim? Er fatwa mot Salman Rushdi Islam? Er fatwa mot å demonstere mot Saudi familien Islam? Er det å dekke håret sitt Islam? Er det å mene at det kun finnes en gud Islam? Er man automatisk muslim fordi man er født i Islam? Er det ok å forlate Islam, og benekte gud og hans profet? Følger en mann profeten sin om han "fullbyrder" et ekteskap med en 9 år gammel jente? Er det ok å tegne og male Muhammad? Hva med karikering av gud? Er en Shia person Muslim? Hva med en Ahmadiya eller en Sufi? Osv. Svarene er helt avhengig av hvem man spør, og hvor i verden vedkommende befinner seg. Og det finnes alltid noen som kan mene noe helt annet enn man får som svar; i beste fall med henvisning til guds ord eller Muhammads meninger og gjerninger. Om man er uenig med vedkommende så kan man alltid referer til sitt eget forhold til gud og religion. Man kan risikere å bli definert som ikke-troende eller dårlig muslim, men det vil alltid finnes noen som vil godta deg som med-troende, og mene at du fortsatt har mulighet til å slippe evighet i helvete.
Denne iboende egalitarismen og personlig forhold til gud i Islam har som alt annet i Islam sin motvekt, nemlig idéen om en Islamsk transnatinoal felleskap – som andre ideer så finnes denne også kun hodene til folk. I siste dagers debatter i offentligheten så har vi sett formuleringer som ”vi muslimer” og ”muslimenes interesse” osv. De som flagger for sin religion i offentlig rom forsøker å skape en slik fellesskapsfølelse. Selvsagt er det et ikke-eksisterende felleskap. Men det er fult mulig å skape felleskap omkring ”vi som elsker profeten vår!” eller noe slikt – med en halal ”LIKE” knapp. Det samme gjelder de som forsøker å operere som ledere og talspersoner for muslimer med å definere hvem muslimer er og hvordan de skal reagere på karikering av Muhammad og gud. Disse individer og grupper ønsker å skape et felleskap, en “vi” følelse mot “de” - Vi som mener han var så perfekt at han ikke kan karikeres, og de som ikke forstår oss/ham og håner vår tro. Faktumet er at det eneste muslimene har til felles, når det gjelder religionen, så er at de er født i Islam. Heller ikke det egentlig stemmer for det også finnes de som har konvertert i voksen alder. Andre har tatt med konflikt teori i deres forståelse av situasjonen og mener økonomi spiller hoved rolle.
Det de aller fleste ikke reflekterer over er nettopp at disse variasjoner i Islam/-er blant muslimer i Norge er høyest levende fordi ingen gruppering eller retning har fått lov å definere hva som er rette Islam og hvem er rette troende. Og det takket være en aktiv, inngripende og sekulær Stat, selv om jeg mener sekularisme ikke har kommet langt nok i Norge.
Det er nemlig ytringsfrihet og religionsfrihet som synliggjør disse variasjoner i Islam i Norge og Europa. I samtiden og der en bransje innen Islam har politisk makt og innflytelse er det verken religionsfrihet eller frihet fra deres versjon av Islam. Jeg lar være å liste opp land og steder hvor Islam har politisk makt og undertrykker folk! Diskusjonen om hva som er religion og hva som er politikk er en avsporing.
Det er ytringsfrihet og frihet fra religion som gjør det mulig for en muslim i Norge å la være å demonstrere mot karikaturene eller mene at man ikke trenger bønnerom i skolen, og attpå begrunne påstanden sin med sin egen tolkning av religiøse regler. Troende så vel som ikke-troende sin interesse er ytringsfrihet og frihet fra religion. Derfor må muslimer holde sine religiøse ledere og talspersoner i ørene slik at de ikke omdefinerer muslimenes interesse til noe annet enn frihet fra religion og ytringsfrihet!