Huffington Post publiserte nylig en av sommerens mørkeste historier. Jackie Fox, bassist i kultbandet The Runaways, fortalte om hvordan hun ble brutalt voldtatt av deres kjendismanager og låtskriver, Kim Fowley, nyttårsaften 1975. Hun var bare 16 år. Voldtekten foregikk foran flere festdeltakere, mens Fox var dopet ned på beroligende piller. Ingen brøt inn, heller ikke vitner som har bekreftet hendelsen til Huffington Post. Fowley gikk videre som ingenting hadde skjedd, vokste til å bli et populærkulturelt fenomen, forble nær venn med The Runaways-vokalist Joan Jett, skrev låter med Ariel Pink og var senest i 2013 å finne i musikkvideoen til Beyoncés «Haunted». Da Fowley døde i januar i år, hyllet The New York Times ham som «a muse and talent scout of disposable art, a rogue conscience at the ground level of West Coast pop culture».
Etter dødsfallet rant begeret over for Fox. Flere unge kvinner hadde rundt samme tid stått fram med sine beretninger om overgrep utført av den folkekjære skuespilleren Bill Cosby. Popstjernen Kesha hadde også saksøkt produsenten sin, Dr. Luke, som ved flere anledninger skal ha dopet henne ned og voldtatt henne fra hun ble signert til plateselskapet hans da hun var 18. Fox, eller Fuchs som hun egentlig heter, følte seg klar, og kallet, til å dele sin historie. Og satte med det lys på en problematikk som fremdeles lever i beste velgående i musikk- og underholdningsbransjen (og de fleste andre sektorer her i verden): Mange menn benytter makt og posisjon til å utnytte unge kvinner.
Maktbalansen i musikk- og underholdningsbransjen er notorisk skjev. Billboard slipper årlig en liste over musikkindustriens «power players». Listen fra februar i år viste at ut ifra de 127 som var rangert som musikkindustriens mektigste, var kun 11 prosent kvinner. Omtrent en av ti altså. Dette er ikke en tilstand som er reservert USA. I 2010 var kun 15 prosent av medlemmene i britiske Music Managers Forum, den største musikkagentorganisasjonen i England, kvinner. Snaut fire prosent av den britiske produsentorganisasjonen Music Producers Guild var i 2012 kvinner. I fjor var kun 20 prosent av den norske artistorganisasjonen GramArts sine medlemmer kvinner. Det samme gjaldt TONO, norske komponister sin rettighetsorganisasjon, sin medlemsbase i 2013. Norsk Komponistforening hadde på sin side 13, 5 prosent kvinnelige medlemmer samme år.
Musikkbransjen, i ekstrem grad i utlandet, men også i stor grad i Norge, er unektelig dominert av menn. Så faktum er: er du ung kvinne og skal opp og fram i musikkindustrien, er sjansen svært stor for at du vil bli avhengig av en mektig manns velsignelse for å synes, høres eller spilles. Dette kjønnsmaktperspektivet er høyst reelt, og konsekvensene av det er noe vi må fortsette å diskutere. For uavhengig av hvilken sektor vi snakker om, er faktum at en av ti kvinner i Norge voldtas. I USA voldtas en kvinne hvert 107. sekund.
Hovedresponsen på Fox’ historie har vært preget av støtte. Men hun har også måttet tåle hets og motstand. Bandkollegene Joan Jett og Cherie Currie, som Fox hevder sto i samme rom, nekter for å ha sett noe skje. Andre vitner bekrefter på sin side både hendelsen og at både Currie og Jett så det hele. Symptomatisk kom Jett med en unnvikende og vag uttalelse i forbindelse med saken: «For en gruppe unge tenåringer kastet inn i 70-talls «rock stardom», var det mange forhold som var bisarre, men jeg var ikke klar over denne hendelsen». Men her er det verken snakk om et «bisart forhold» eller en uheldig «hendelse». Dette er en voldtekt.
Den typen tilnærminger til overgrep er i det hele tatt gjennomgående i rocken. Overgrep blir ofte bagatellisert som noe kuriøst og spennende. Eventuelt bisarrt. Iggy Pop lå for eksempel med 13 å gamle Sable Starr (og skrøt av det i en sang etterpå…!). Jimmy Page hadde en affære med 14 år gamle Lori Maddox som varte i over to år. Dette er i realiteten straffbar, seksuell omgang med mindreårige. Slike maktmisbruk er heller ikke reservert 1970-tallet, der «alt» tilsynelatende ble oppfattet som å være lov. På 1990-tallet kom det fram at Lou Pearlman, agenten til blant annet Backstreet Boys, krevde seksuelle tjenester fra ungdommer ned i 13-årsalderen i bytte mot representasjon og hjelp i underholdningsbransjen. La oss heller ikke glemme avsløringene om R. Kelleys overgrep mot jenter ned i 13-14-årsalderen. Det finnes mange, mange eksempler til. Musikk- og underholdningsbransjen har alltid fetisjert unge jenter, og resultatet har altfor ofte blitt at ungdom som har ønsket å slå igjennom i bransjen utsettes for forskjellige former for overgrep av menn med makt som i full viten utnytter seg av den.
Rock ble i utgangspunktet oppfattet som en seksuelt frigjørende sjanger, som en sjanger som dyrket ungdommens råskap og driv. Men bak all den råskapen er ungdommer fremdeles ofte usikre, søkende og lette å påvirke. Og så lenge musikk- og underholdningsbransjens struktur fortsetter å være patologisk patriarkalsk, er det høyst nødvendig å fortsette å utfordre tanken om at selv de mest hedonistiske miljøer og bransjer nærmest naturgitt sikrer fri utfoldelse, trygge rom og likestilling for alle som tar del i dem. Særlig for unge jenter.