Musikk på liv og død

En av de mest markante skikkelsene i populærmusikken det siste året ble skutt og drept, mandag morgen lokal tid i Miami, bare 20 år gammel. Omstendighetene er i skrivende stund ukjente. Vi så ingen ekstrasendinger på CNN i timene mellom nyheten om skyteepisoden og fram til artisten som egentlig het Jahseh Dwayne Onfroy ble erklært død. Det var også helt stille om saken i alminnelige nyhetssendinger i Norge etter at dette var kjent onsdag morgen.

XXXTentacion var et eksempel på en økende polarisering i populærmusikken, der det går an å toppe de største popularitetslistene, og likevel være så godt som ukjent, selv for dem som regner seg som svært musikkinteresserte. For dem som hadde hørt på ham var XXXTentacion det siste årets største fenomen. På godt og vondt. God musikk, med vondt innhold. Og vel så dét. XXXTentacion fikk alt oppstusset rundt Eminem for snart 20 år siden til å virke uskyldig.

Historien om XXXTentacion kunne begynt som med gutten fra forbedringsanstalten, som begynte å lage musikk i stedet for å fortsette en kriminell løpebane. Karrieren ble likevel utsatt da Onfroy ble siktet for et væpnet ran. Han slapp ut mot kausjon, fortsatte å lage musikk, men ble igjen arrestert for grov mishandling av sin gravide kjæreste. Dette er bakgrunnen for låtene på debutalbumet «17», som kom sist høst.

«17» nådde en 2. plass på Billboard 200 i USA. I Norge gikk den til topps på VG-lista (for dem som fortsatt vet at den finnes et sted der inne). I en introduksjon til låtene forklarer han at dette albumet inviterer oss inn i hans innerste tanker, og advarer de som ikke er klare for hans følelsesliv. Oppfølgeren med den spørrende tittelen «?» ble nr. 1 både i Norge og USA.

Ved overfladisk lytting høres albumene til XXXTentacion helt tilforlatelige ut. Med følelsesladede sanger som ofte er til forveksling lik god, gammeldags nedtrykt visesang med forsiktig gitarklimpring, og utvidet påvirkning fra mange andre former for musikk. «Numb» fra «?» høres ut som følelsesladet lighter-rock for store folkefester. «Hope» kom med en helt fersk dedikasjon til ofrene etter Parkland-skytingen i februar.

Baksiden av alt dette er begge albumene må høres som forsvar for XXXTentacions elendige handlinger, med kontinuerlige beskrivelser av følelsene for hans tidligere samboer. «Depression and obsession don’t mix well», som han synger i en av sangene på «17», og resultatet er skremmende. Her er det vanskelig å skille kunsten fra virkeligheten. Spotify gikk til det uvanlige skrittet å fjerne spor med XXXTentacion fra sine spillelister, for ikke å gi ham unødvendig oppmerksomhet. En avgjørelse som neppe kan være tatt på grunn av innholdet i låtene, men omstendighetene de eksisterer i.

I tillegg til denne voldshistorien er det mest omdiskuterte utspillet til XXXTentacion en video til låten «Look At Me». Et av hovedmålene da Jan Bøhler gikk så hardt ut mot ut mot gangsterrappen i vår. Vi skal ikke henge oss opp i at dette formmessig ikke passer inn i sjangeren «gangsterrap». Bare å kalle XXXTentacion rapper en er en misforståelse i seg selv. – I videoen sin henger han en hvit seksårig gutt. Og de lynsjer en lærer. Det er et eksempel for meg på noe som går over grensen, sa Bøhler til Dagsavisen. Visst går XXXXTentacion over grensen. Men det går ikke an å se denne scenen uten å ta med det som kommer etterpå. Det er her artisten, og noen med ham, vil hevde at hensikten helliger middelet.

«Look At Me» var i utgangspunktet bare en låt med stygt seksualisert skryt. Videoen som fulgte var mye mer, igjen på godt og vondt. Den begynner som en banal gjengivelse av selve sangen som klasseromskomedie, men kutter brått til en helt ny låt, som umiddelbart ripper opp i det rasistiske drapet på den 14 år gamle svarte gutten Emmett Till i Mississippi i 1955. En historie fra virkeligheten som er minst like brutal som den vi skal se utspille seg i denne videoen.

Videoen fortsetter med glimt av flere drap på svarte i årene som har gått, helt opp til våre dager. Det er altså etter disse scenene at XXXTentacion selv henger ei løkke rundt halsen på en liten hvit gutt, og drar ham opp i et tre. Det er det mest avskyelige jeg noen gang har sett i en musikkvideo. I alminnelig anstendighets navn er det lett å være enig med Jan Bøhler i at XXXTentacion går over grensen. Men denne scenen kommer altså i en kontekst. Som forklarer at dette er noe svarte mennesker har vært utsatt for igjen og igjen opp gjennom historien. Ubehaget i kunsten har sjelden vært sterkere.

I en avsluttende monolog henvender XXXTentacion seg direkte til alle som ser på seg selv som rasemessig overlegne. – Svart eller hvit, du har ikke lov til å kalle deg en del av en overlegen rase fordi om du blir ukomfortabel av motpartens hudfarge. Dette er ingen måte å demonstrere overlegenhet på. Er du villig til å risikere ditt barns framtid på grunn av dine egne fordommer? Valget er ditt, men barna deres kommer ikke til å finne seg i dette hatet. Denne generasjonen vil bli elsket, oppfostret, hørt og forstått, avslutter han.

Det er nesten synd å måtte si det, men dette er altså et av de mest poengterte politiske utspillene man har hørt i musikkens verden i moderne tid. Men nå kommer altså ikke nyheten om drapet på Jahseh Dwayne Onfroy helt opp i nyhetsbildet, blant annet på grunn av rapportene om amerikanske leire for småbarn som er tatt fra sine foreldre på grensen til Mexico. Vi må vel dessverre si XXXTentacion var et barn av sin tid.